The Do's and Don'ts of Parenting: Intervention, Screening, and Prediction of Psychopathology in Young Children

Abstract

Sammendrag:

Foreldreatferd og psykopatologi hos små barn: Screening, prediksjon og intervensjon.

Vi vet i dag at psykiske vansker som oppstår tidlig i livet synes å vedvare. Særlig gjelder dette for atferdsvansker, som typisk utvikler seg over lang tid i samspill mellom barna og omgivelsene. Vi vet også at dersom slik tidlig problemutvikling ikke forebygges, eller avdekkes og behandles tidlig, kan det føre til en negativ utvikling – med store konsekvenser – for både utvikling, livskvalitet og helse – og belastning for omgivelsene. Nyere viten om tidlige symptomer og risikofaktorer viser at de kan avdekkes allerede hos og rundt små barn, og at slik tidlig avdekking kan bidra til å snu en uheldig utvikling hvis familiene får effektiv hjelp.

Denne bakgrunnskunnskapen er basis for avhandlingen, som bygger på to ulike datainnsamlinger; den longitudinelle epidemiologiske studien Tidlig Trygg i Trondheim, samt en behandlings-studie gjennomført i to barne- og ungdoms-psykiatriske poliklinikker i Midt-Norge. Den overordnede målsettingen var å sammenligne betydningen av positiv og negativ foreldreatferd for å oppdage og forutsi problemutvikling hos barn, samt hvilken foreldrepraksis som er viktigst å endre i behandling av atferdsvansker hos små barn.

Samlet sett viser funnene fra de ulike studiene at negativ foreldreatferd – selv i små doser – synes å være skadelig for barns psykiske helse. Hvis bare det er lite av den negative foreldreatferden, ser det ut til at barn kan klare seg bra selv med lite positiv foreldreatferd.

Ser vi nærmere på studiene hver for seg, viste den første studien at direkte kritikk fra foreldre var den foreldreatferden som i størst grad skilte mellom barn med atferdslidelser og barn uten noen psykisk lidelse. Den tredje studien viste at negativ foreldreatferd predikerte psykiske vansker hos barna flere år etter, mens positiv foreldreatferd ikke viste den beskyttende effekten for utviklingen som vi hadde forventet. I den randomiserte effektstudien ble PCIT sammenlignet med vanlig behandling i spesialisthelsetjenesten BUP.

Behandlingsstudien viste at samspillsbehandlingen Parent-Child Interaction Therapy, hvor foreldre lærer å erstatte negativ foreldreatferd med positiv foreldreatferd, ga bedre resultater enn den ordinære behandlingen, som ikke så direkte fokuserte på å endre foreldreatferd.

Funnene fra de tre studiene peker altså i samme retning: Det viktigste budskapet er at tidlig avdekking av negativ foreldreatferd er avgjørende, samt at tidlig hjelp til foreldre, gjennom å lære dem å erstatte negative handlinger med nøytrale eller positive handlinger, kan virke beskyttende for barns psykiske helse.

The Do’s and Don'ts of Parenting: Intervention, Screening, and Prediction of Psychopathology in Young Children

Research shows that symptoms of psychopathology in early childhood tend to be persistent into later ages. If left untreated, early symptoms may have negative consequences for development, quality of life and health, which may be reduced by effective prevention and treatment. Therefore, early detection and intervention seem to be crucial. Despite the testing of several intervention efforts targeting parenting, we still have limited knowledge concerning which parenting factors are most important to target in the interventions. Therefore, the three papers of this dissertation all address how different parenting factors, especially positive and negative parenting, are related to child psychopathology.

The data applied in this dissertation stem from a Norwegian longitudinal cohort study, the Trondheim Early Secure Study and a randomized controlled study conducted in two ordinary mental health clinics in mid-Norway.

Taking the results together, it seems that negative parenting (even in small doses) is toxic for child mental health. However, while experiencing little positive parenting, children may develop with few or no symptoms of psychiatric disorders.

At a closer examination, the results from the first study indicated that negative parenting, but not lack of positive parenting, was related to children’s disruptive behavior disorders and that negative talk was the single factor with strongest discriminative power. The results from the third study revealed that negative parenting predicted psychopathology across several childhood years and that positive parenting did not have the protective effect that we assumed. Moreover, the results from the effectiveness study demonstrated that Parent-Child Interaction Therapy (PCIT) produced significantly better results than usual care. Children’s disruptive behaviors decreased more in the PCIT group, and the improvement in parenting skills was greater for the parents – both compared to the usual care control group

Therefore, the early identification of negative parenting seems to be essential, and prevention or intervention programs that aim to teach parents to replace such strategies with neutral or positive practices may be protective against mental health problems.