| dc.description.abstract | Fagområde og problemstilling: Oppgaven utgjør siste del av ett mastergradsstudie i pedagogikk ved pedagogisk institutt, NTNU, studieretning «Utdanning og oppvekst». Temaet jeg har undersøkt er veiledning i familiebarnehage. Min problemstilling er formulert som følger: «Hva er innholdet i veiledning i familiebarnehage, og hvilken forståelse og opplevelse har veileder og veisøker av veiledning?»
Teoretisk tilknytning: I forbindelse med analysearbeidet har jeg benyttet en datastyrt fremgangsmåte, der presentasjonen av funn har utgangspunkt i innsamlet materiale. I tillegg til en kortere presentasjon av teoretisk forankring i sammenheng med oppgavens tema, synliggjøres teoretisk tilknytning nærmere i drøftingen der teori trekkes inn for å belyse mine funn. Hovedsaklig har jeg benyttet teori om veiledning, samt kommunikasjonteori, i tillegg til styringsdokumenter som gjelder for pedagogisk veiledning i familiebarnehage.
Bakgrunn for oppgaven og praktisk betydning: Familiebarnehager utgjør et betydelig antall barnehageplasser og inngår i Trondheim kommunes totale barnehagetilbud. Krav til pedagogisk veiledning i familiebarnehage er regulert gjennom lov- og regelverk, men offentlige dokumenter sier lite om hvordan veiledningen gjennomføres og hva den inneholder. Gjennom arbeidet med denne oppgaven ønsker jeg å beskrive hvordan veiledningen organiseres, samt hvordan veiledning forstås og oppleves av dem som medvirker i veiledningssituasjon. Undersøkelsens overordnete formål er å bidra til økt kunnskap om veiledning i familiebarnehage.
Metode og innhenting av data: Datamaterialet er samlet inn gjennom kvalitative forskningsintervju med 3 familiebarnehage-eiere og 3 pedagogiske veiledere. Intervjuene ble dokumentert gjennom lydopptak og videre transkribert i forkant av analysearbeidet som har vært fenomenologisk orientert.
Funn og konklusjoner: Veiledning i familiebarnehage gjennomføres primært i barnehagens åpningstid, integrert i det daglige arbeidet, og foregår dermed i henhold til retningslinjer som sier noe om hvor og når veiledning skal finne sted. Veiledning fremstår derfor ikke som en selvstendig aktivitet, og strider således imot forutsetningen om at veiledning skal foregå delvis atskilt fra praksis.
Veiledningen inneholder faglige relevante tema, og omfatter i varierende grad også formelle oppgaver. Veiledning tar ofte utgangspunkt i hverdagsproblematikk og konkrete situasjoner. Dialogen synes å stagnere på handlingsnivået og refleksjon på et overordnet metanivå forekommer tilsynelatende sjeldent. Veiledningen preges av uformelle samtaler og manglende struktur, som videre bidrar til usikkerhet rundt hvordan progresjon kan sikres, og til at utvalg av tema fremstår noe tilfeldig. Informantene har individuelle oppfatninger av veiledning, men den enkeltes forståelse av veiledning gjøres likevel ikke til et bevisst tema i dialogen mellom veisøker og veileder. Veiledningen preges av en tydelig mangel på metakommunikasjon, siden verken forventninger, forutsetninger eller samspillet i seg selv avklares på noe vis.
Relasjonen mellom veileder og veisøker har stor betydning i veiledning. Å etablere en stødig relasjon som samhandlingen kan bygge på krever et visst tidsperspektiv. Undersøkelsen viser at nettopp tid er et nøkkelmoment tilknyttet veiledning i familiebarnehage. Tid kan betegnes som mangelvare som videre kan påvirke kvaliteten på veiledning i negativ retning. Både veiledere og eiere synes å stå i sårbare posisjoner på ulike vis. I ytterste konsekvens kan sårbarheten medføre en potensiell risiko for den enkelte familiebarnehagevirksomhet og videre intensjonen om å kunne tilby ett likeverdig barnehagetilbud.
Selv om veiledning i familiebarnehage ikke foregår i tråd med grunnleggende kriterier slik det beskrives innledningsvis, er det ingen tvil om at veiledningsordningen slik den praktiseres i dag, likevel kan ha en verdifull funksjon såfremt at samarbeidet mellom veileder og veisøker fungerer. Det er nødvendig med en faglig ressurs tilknyttet familiebarnehagedrift, både ut fra behov innad i den enkelte virksomhet, men også i et organisasjonsperspektiv med tanke på å oppfylle krav til profesjonell praksis. Undersøkelsen leder likevel til spørsmål om det i dag er tilstrekkelig mulighet for kunnskapsutvikling i familiebarnehager i tråd med målsettingen om barnehagen som lærende organisasjon.
Et overordnet spørsmål rettes mot dagens organisering av veiledning, og om hvorvidt en endring kunne tatt sikte på en tilrettelegging som ivaretar forutsetningen om at veiledning skal foregå delvis fristilt fra handlingstvang, og som samtidig vektlegger systematikk i større grad. Noe fastere rammer og føringer for innhold og gjennomføring kan blant annet bidra til å sikre progresjon, samt muligens øke sannsynligheten for å dra bedre nytte av veiledning som en verdifull ressurs i tråd med dens intensjon. | nb_NO |
