| dc.description.abstract | Denne oppgaven belyser gjennom litteraturstudie hvordan læringsprosedyren og grensesettingsteknikken pausetid i PMTO-programmet kan påvirke utviklingen av emosjonsregulering hos barn med atferdsvansker. Emosjonsregulering handler om å monitorere, evaluere, og modifisere emosjonelle reaksjoner for å oppnå ens mål, samt å regulere emosjonell aktivering ved å forstå autonom aktivering ved hjelp av kognisjon. En del barn med atferdsvansker har vansker med emosjonsregulering, da reaktiv aggresjon er relatert til vansker med sinneregulering, emosjonsregulering og et vanskelig temperament. Atferdsvansker forstås innen PMTO-tradisjonen som et resultat av et tvingende samspill mellom foreldre og barn. Tvingende samspill bidrar til eskalering av negative emosjoner og til et samspill preget av negative erfaringer og manglende tillit. Pausetid er et element i foreldreveiledningsprogrammet PMTO som direkte adresserer det tvingende samspillet, og har dermed potensiale til å bidra til at samspillet oppleves som mindre fiendtlig. Pausetid kan bidra til at foreldre får et mer positivt syn på barnet og opplever mindre sinne i samspillet, noe som kan gjøre det lettere å sette seg inn i barnets verden og være sensitiv for dets behov. Sensitivitet for barns behov promoterer barns emosjonsregulering, og pausetid kan dermed indirekte bidra til dette. I tillegg til at det finnes potensielle positive effekter av pausetid forbundet med emosjonsregulering og positiv utvikling i samspillet mellom foreldre og barn, finnes det også risikomomenter forbundet med anvendelse av pausetid på utvikling av adekvat indre emosjonsregulering. Det å utvikle adekvat indre emosjonsregulering krever at barnet først får hjelp til emosjonsregulering fra voksen. Pausetid bidrar lite med hjelp fra foreldrene til regulering av emosjoner, da emosjoner som oppstår under pausetid tolkes som lite genuine. Individuelle forskjeller i emosjonsregulering gir ulike forutsetninger for hvor godt barnet er i stand til å regulere seg selv. Hvor selvregulerende barnet er, kommer an på barnets alder, temperament, kognitive utvikling og modning. For barn med lav alder, vanskelig temperament og lite kognitiv utvikling og modning kan det å måtte takle en eventuell emosjonell aktivering under pausetid føre til bruk av uhensiktsmessige strategier for emosjonsregulering. For disse barna kan pausetid ha et potensiale til å underminere utvikling av adekvat indre emosjonsregulering, hvis det ikke tas hensyn til barnets kompetanse på dette området. Man bør dermed monitorere barnets kapasitet til selvregulering før man benytter pausetid. Hvilken hjelp barnet har fått til emosjonsregulering tidligere vises ved barnets tilknytningsstil. Barn med utrygg tilknytning utvikler reaksjonsmønstre som går på bekostning av adekvat indre emosjonsregulering. Pausetid bidrar lite til hjelp med regulering av emosjoner, og for barn med utrygg tilknytning kan pausetid oppleves som samme relasjonelle erfaring som de har fra tidligere i form av manglende hjelp til emosjonsregulering. Tilknytningsstil er dermed noe som bør undersøkes før man anvender pausetid. Reaktivt aggressive barn forventer fiendtlighet fra andre og vokser opp innenfor et fiendtlig miljø preget av relasjonell aggresjon, noe som kan forstyrre normal tilegnelse av emosjonsregulering. Ved lang erfaring med gjensidig fiendtlighet er det ikke sikkert at det å endre foreldres atferd ved å begrense tvingende samspill er tilstrekkelig for å bedre barnets tillit til foreldrene. Det å plassere barnet alene i pausetid og ignorere dets emosjoner har dermed også begrenset potensiale til å fremme at barnet kommer på rett utviklingsspor med tanke på utvikling av emosjonsregulering. Det finnes en rekke risikomomenter for utvikling av emosjonsregulering ved bruk av pausetid, noe som understreker viktigheten ved PMTO sin formaning om at pausetid ikke bør brukes alene uten at de andre foreldrestrategiene først er satt inn. | nb_NO |
