Oppmerksomt nærvær som terapeutisk holdning: Teoretiske og empiriske perspektiver

Abstract

Denne oppgaven fokuserer på hvordan Oppmerksomt nærvær kan fremme relasjonskompetansen til terapeuter. Innenfor flere terapeutiske retninger har det foregått en utvikling, hvor det realistiske møtet mellom pasient og terapeut har fått opphøyet verdi. Terapiforskningen komplementerer dette synet med funn som bekrefter relasjonens betydning for effekt av psykologisk behandling, hvor terapeutens relasjonskompetanse er avgjørende. Dette fører til spørsmålet om hvilket utgangspunkt som er best for terapeuten i opprettelse og opprettholdelse av en god terapeutisk relasjon. Dette utgangspunktet, som her innebærer terapeutens intensjoner, holdninger og verdier i samhandling med andre, omtaltes i denne oppgaven som terapeutisk holdning. Den terapeutiske holdningen foreslås å kunne fremmes av Oppmerksomt nærvær, som både i klassisk Buddhistisk psykologi og moderne, vestlig psykologi, blir forstått som en metode for å etablere et indre mentalt rom, hvor utøveren får økt kjennskap og forståelse om seg selv. Et mulig møtepunkt mellom relasjonens betydning i terapi og Oppmerksomt nærvær, foreslås å være begrepet empati. Empatibegrepet blir belyst i et fenomenologisk-hermeneutisk perspektiv, hvor terapeuten opplever pasienten gjennom seg selv, en form for selvmedfølelse. I dette perspektivet kan Oppmerksomt nærvær øke terapeutens relasjonskompetanse gjennom dets potensiale for selvutvikling. Dette underbygges med en gjennomgang av nevrologisk forskning på effekten av Oppmerksomt nærvær, samt inkludert studier på terapeuter. Det konkluderes med at Oppmerksomt nærvær kan ha en positiv effekt i utviklingen av relasjonskompetansen til terapeuter, med behov for større empirisk støtte.