Den statlige legitimering av den norske religionspolitikken – et spørsmål om religionsfrihetens betydning: En diskursanalyse av spenningsforholdet mellom Menneskerettighetene og medborgerskapet

Abstract

Denne studien er en diskursanalyse av NOU-rapporten Det livssynsåpne samfunn (NOU:2013-1) som ble utgitt i januar 2013 som omhandler en omfattende og detaljert dis-kusjon av tros – og livssynspolitikken i Norge. NOU-rapporten skal særskilt drøfte forhol-det mellom stat og Den norske Kirke, og løfte fram legitime grunner for en religionspolitisk modell som baserer seg på finansiering. Målet med denne studien er å belyse spenningsfor-hold som oppstår i det staten benytter seg av transnasjonale standardiseringer i Menneske-rettighetene for å imøtekomme disse legitimeringskravene. For å oppnå dette har jeg valgt å kaste lys over rollen religionsfrihet spiller for statens forhold til medborgerskapet. I betyd-ningen av statens språkbruk og argumentasjonslogikk hviler det teoretiske rammeverket på Habermas og Marshalls sosiologiske bidrag. Dette blir fortolket inn i en neo-institusjonalisert forståelse av at standardiseringen av transnasjonale konvensjoner bidrar til en homogenisering av nasjonalstater, slik som Norge og Sverige.

Studiens funn viser at kompleksiteten i medborgerskapet går utenfor Marshalls rammeverk utgjort av sivile, politiske og sosiale rettigheter, som ved å inkludere religions-frihet som et religionsgode fører til at det kan diskuteres om det burde inkluderes en fjerde rettighetsdimensjon som går på kulturelle rettigheter. Det viser også til at medborgerskapet som rettigheter ikke er tilstrekkelig, i det medborgerskapet også krever en selvreferensiali-tet i religionsfrihet som praksis. Spenningsforholdet mellom Menneskerettighetene og medborgerskapet viser seg i det Habermas betegner som menneskerettsfundamentalisme: at staten tar i bruk moralske virkemidler for å gjøre opp for en manglende legitimering som er tilknyttet tidligere maktforhold, som staten og Den norske kirke. Videre utfolder dette seg inn i livsverdenen gjennom at staten benytter seg av sekulære medium, som Samarbeidsrå-det for å knytte medborgerskap til stat.