| dc.description.abstract | Ambisjonen i denne oppgaven har vært å se nærmere på søknadsmassen vedrørende spillemidlene til anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Bakgrunnen for undersøkelsen er den foreliggende dokumentasjon på manglende samsvar mellom bevilgninger og befolkningens faktiske aktivitetsprofil. Målet har vært å undersøke hvor dette problemet oppstår; i saksbehandlingen, underveis mot søknadsprosessen eller i de politiske prosedyrer og beslutningsprosesser. Dette er belyst ved å se på prosentvis innvilgelse av søknader og søknadssum for variabler som kunne være av betydning for det manglende samsvaret. Benyttet datamateriale er kulturdepartementets online anleggsregister, som inneholder informasjon om alle anlegg og anleggssøknader i Norge. De ulike variablene som er undersøkt er følgende: sentrale anleggskategorier, anlegg for organisert idrett versus anlegg for egenstyrt aktivitet, statlig måloppnåelse, organisasjonsform og idrettsråd. De teoretiske drøftningene er gjort med hovedvekt på maktperspektivet og organisasjonsteori, og med elementer fra politisk institusjonell teori og idrettens rolle som frivillig organisasjon.
Resultatene viser at den prosentvise innvilgelsen av søknader er relativt lik for alle variablene. Søknadssummen hadde derimot større variasjon i innvilgelsen, og tendensen er slik at de som søker om minst summer og mindre kostnadskrevende anlegg får en større andel av søknadssummen innvilget (f.eks. friluftsliv, aktivitetsanlegg, kart og nærmiljøanlegg). Anleggene og aktørene med størst tildelt totalbeløp får tildelt en mindre prosentandel av søknadssummen (fotballanlegg og flerbrukshaller). I perioden 2008-2010 var det generelt slik at flere søknader ble innvilget, men man fikk innvilget en mindre prosentandel av summen enn det som var tilfellet i 1997-1999. Resultatene gjorde det nærliggende å se nærmere på rådata, hvor det viste seg at idretten som organisasjon fremmer langt flere søknader enn resterende frivillig sektor, samt at enkelte av anleggskategoriene innen idretten fremmer særlig mange søknader (fotballanlegg). Likevel oppnår den resterende frivillige sektoren en høyre prosentvis innvilgelse av søknadssummen.
Totalt sett tyder funnene på at diskrepansen ikke oppstår i saksbehandlingen i departementet, men i prosessen underveis mot fremming av søknader. Det er nærliggende å tro at deler av de politiske prosedyrene tillater ulikhet i totale tildelinger og manglende samsvar med befolkningens aktivitetsprofil, da de kan la ressurser og innflytelse fremstå som viktigere enn reelle behov. Idretten har en sentral posisjon når det gjelder å fremme søknader, noe som kan indikere en nærhet til prosedyrene ved at idretten (NIF) tradisjonelt sett har hatt et nært forhold til idrettsavdelingen i kulturdepartementet. Tidligere forskning indikerer at for eksempel friluftsliv blir marginalisert. Mine funn viser tvert imot at de kommer godt ut av det med både innvilgede søknader og søknadssum. Dette er også vist i undersøkelsen av anlegg for organisert idrett versus anlegg for egenstyrt aktivitet, hvor resultatene viste at de ulike anleggene får relativt like innvilgelsesprosenter på sine søknader. Det er imidlertid anlegg for den organiserte idretten som typisk har de største søknadssummene, totale tildelinger og trolig de mest kostnadskrevende anleggene. Samlet sett ser det ikke ut som om prosedyrene og prosessene vedrørende søknader om spillemidler er tilstrekkelig tilpasset målet om å fremme fysisk aktivitet som et velferdsmål. Det er derimot underliggende byråkratiske strukturer mer enn vrang vilje i departementet som skaper denne manglende tilpasningen. | nb_NO |
