The Effects of Traditionaland Interactive Media Use on the Quality and Quantity of Parent-Child Interactions

Abstract

Sammendrag:

Media har blitt en stor del av samfunnet vårt, og dagens barn og unge bruker mye tid foran elektroniske skjermer. Og med inntoget av nyere medieformer med mer interaktive brukerfunksjoner, er det en stadig voksende bekymring for hvilken betydning dette kan ha for barns sosio-emosjonelle utvikling.

Barns mediebruk kan være skadelig på den måten at det stjeler tid fra andre aktiviteter; aktiviteter som blant annet fremmer læring og god helse. Tid brukt på medier kan medføre tid tapt for fysisk aktivitet og lek, lekser, lesing, og samspill med foreldre og jevnaldrende. Med utgangspunkt i dette, ble følgende problemstilling satt:

«Hvordan kan ulike former for mediebruk påvirke foreldre-barn interaksjonen?»

Tidligere forskning har typisk tatt for seg effekten av TV-titting på foreldre-barn interaksjonen, men lite forskning har blitt gjort på nyere medieformer, som også appellerer til en mer interaktiv mediebruk. Forskjeller i medieform og mediebruk (passiv versus interaktiv bruk) kan ha ulik effekt på foreldre-barn samspillet, og nettopp derfor blir det viktig å sammenligne de ulike måtene å anvende medier på.

Med bakgrunn i tidligere forskning, tok vi utgangspunkt i at en interaktiv mediebruk trolig ville fremme kvaliteten- men (delvis) også kvantiteten på foreldre-barn interaksjonen, sammenlignet med passiv TV-titting og vanlig tradisjonell lek. For å undersøke dette gjennomførte vi tre ulike studier: to studier basert på ett randomisert kontrollert eksperiment, hvorav vi undersøkte den umiddelbare effekten av mediebruk på foreldre-barn interaksjonen, samt en prospektiv observasjonsbasert studie, hvor vi også undersøkte den langsiktige effekten av mediebruk på samspillet mellom foreldre og barn

Gjennomgående viser studiene at det å spille spill sammen på nettbrett fremmer både kvaliteten, og til en viss grad også, kvantiteten på foreldre-barn interaksjonen, sammenlignet med TV og vanlig tradisjonell lek. Interaktiv nettbrett-bruk kan dermed være positivt for foreldre-barn samspillet. Vi fant heller ingen negative effekter av å det å se på TV sammen med barna, men vi fant heller ikke at det å se på TV sammen fremmer samspillet på en fordelaktig måte. Dessuten illustrerer funnene at barn som ser mer på TV blir mer passive i lek og interaksjoner enn barn som ser mindre på TV. Det gjelder imidlertid først og fremst for barn som ser TV alene og uten foreldrene.

Å opprette et trygt ‘mediemiljø’ som stimulerer både kvaliteten og kvantiteten på foreldre-barn interaksjonen kan potensielt være med å lindre de negative effektene av mediebruk. Dette kan oppnås gjennom at foreldre og barn ser på TV sammen i fellesskap- og spiller nettbrettspill sammen i fellesskap, og at de ser på eller lar seg engasjere av medieinnhold som, i all hovedsak, er interaktivt.

Summary:

Media has a major role in contemporary society, and children and youth spend significant amounts of time in front of electronic screens. With the entry of new media platforms with more interactive capabilities, there are growing concerns on how media use may adversely affect children’s socio-emotional development.

Children’s media use may displace more healthy and educational activities, such as physical activity and play, homework, reading, and interaction with parents and peers. Against this backdrop, the following research question was posed:

“How can different forms of media use affect parent-child interactions?

While research on how media use impacts children’s interactions with their parents has typically addressed the effects of TV viewing on parent–child interaction, there are fewer studies on the use of newer, more interactive forms of media. However, because differences in forms of media and media use (e.g. passive versus interactive) can prompt different effects on parent–child interactions, research comparing different ways of using media remains necessary.

Based on past findings, we hypothesised that using interactive media promotes not only the quality but also the quantity of parent–child interactions, compared with passive TV viewing and traditional toy play. To test that hypothesis, we conducted three studies: two based on a randomised controlled experiment, in which we examined media use’s immediate effects on parent–child interactions, and a prospective community study, in which we examined media use’s long-term effects on such interactions.

Overall, the studies revealed that playing games together on a tablet promotes the quality and, to some extent, the quantity of parent–child interactions compared with television viewing and traditional toy play. Interactive tablet use can thus have a positive impact on parent–child interaction. Furthermore, we detected no negative effects of co-viewing television, nor any evidence that co-viewing TV promotes those interactions. Last, the results additionally suggest that children who spend more time watching TV become more passive in play and in parent–child interactions, albeit primarily among children who watch TV alone and/or without their parents.

Establishing a safe media environment that stimulates both the quality and quantity of parent–child interactions can potentially ameliorate the negative effects of media use on parent–child interactions. This might be accomplished by parents co-using media content with their children and watching and/or engaging in media content that is primarily interactive.