| dc.description.abstract | Blant stater som kan klassifiseres som autoritære, finner man flere land med en stor iver etter å arrangere store idrettsarrangementer, investere i idrettsklubber og assosiere seg med idrett på ulikt vis. De siste tiårene har man sett en tendens til at flere store mesterskap som OL, Fotball-VM og andre arrangementer blir avholdt i slike regimer. De autoritære statene investerer ofte enorme summer inn i idretten, og da dukker spørsmålet fort opp: Hvorfor? Er arrangementene økonomisk lønnsomme i seg selv? Er det en plan for en helhetlig strategi som har som mål å tjene landet økonomisk over tid? Eller har det som mål å styrke statenes prestisje og status i internasjonal politikk? Oppgaven har kartlagt og analysert syv autoritære staters idrettsstrategi (Qatar, Russland, Kasakhstan, De forente arabiske emirater, Aserbajdsjan, Kina og Saudi-Arabia), og sett nærmere på om deres sportslige engasjement kan være motivert av å øke sin prestisje og status i internasjonal politikk. Av analysen fremkommer det at investeringer i idrett virker til å ha liten økonomisk gevinst for de som investerer stort. Dermed virker det sannsynlig at det finnes politiske gevinster som ligger til grunn for den noe merkverdige søken etter å involvere seg i idretten. Statenes ulike utgangspunkt og ulike idrettsstrategier gjør det vanskelig å generalisere autoritære staters bruk av idrett generelt, og det er samlet sett vanskelig å si noe helt tydelig om motivasjonen som ligger bak. Til tross for dette, konkluderer oppgaven avslutningsvis med at flere autoritære stater i stor grad bruker idrettsarrangementer og sportslig involvering for å øke sin prestisje og status i internasjonal politikk. | |
