Forhold som påvirker intensivsykepleiere sin atferd knyttet til mobilisering av pasienter som respiratorbehandles i en intensivavdeling – en kvalitativ studie.

Abstract

Introduksjon: Stadig flere pasienter overlever svært kompleks sykdom og intensivbehandling. Konsekvensene av intensivbehandling og immobilisering er mange. Intensivsykepleieren har en rehabiliterende funksjon, og rehabiliteringen av intensivpasienten skal starte allerede i akuttfasen.

Hensikt: Hensikten med masterstudien var å kartlegge forhold som påvirker intensivsykepleiere sin atferd knyttet til mobilisering av pasienter som respiratorbehandles i en intensivavdeling.

Metode: Det er gjennomført en kvalitativ studie med et deskriptivt design. Intensivsykepleiere ved to generelle intensivavdelinger ble forespurt om deltakelse i studien. Datainnsamlingen ble gjort ved hjelp av et spørreskjema basert på Teori om planlagt atferd (Ajzen, 1991). I dataanalysen ble det benyttet en kvalitativ innholdsanalyse etter Elo og Kyngäs (2007), samt en frekvenstelling inspirert av Hsieh og Shannon (2005).

Resultat: Totalt deltok 53 intensivsykepleiere i studien, hvilket ga en svarprosent på 52,48%. I kategorien tilknyttet Holdninger mot atferden fremkom det at intensivsykepleierne anser mobilisering av pasienter som respiratorbehandles å være en fordel da det kan forebygge komplikasjoner tilknyttet intensivbehandlingen (M=230) og gi raskere rehabilitering og redusert liggetid (M=48). Av ulemper fremkom det at mobilisering kan medføre en risiko for forskyvning eller seponering av pasientnært utstyr (M=57), medføre en risiko for pasienten (M=34), samt være ressurskrevende med henblikk på tid og personell (M=25). Under hoved- kategorien Subjektiv norm fremkom det at helsepersonell som jobber med intensivpasienten (M=103), pasient og pårørende (M=52) og økonomi, samfunn og ledelse (M=12) forventes å verdsette atferden. Et flertall av intensivsykepleierne kan ikke angi noen personer eller grupper som ikke vil verdsette atferden (M=39). Det er dog enkeltpersoner som blir nevnt (M=19). I hovedkategorien Persipert atferdskontroll fremkom det at forhold som muliggjør mobilisering er tilrettelagte forhold og planlegging (M=71), tilstrekkelig bemanning og samarbeid (M=64), og at pasientens totalbilde tillater det (M=48). Mobilisering er umulig eller vanskelig dersom pasientens totalbilde ikke tillater mobilisering (M=92), det er lav bemanning og mangel på ressurser (M=63), at praksiskultur er preget av lav kompetanse og manglende motivasjon (M=39), samt at arbeidsforholdene er dårlig tilrettelagt (M=38).

Konklusjon: Intensivsykepleierne har et reflektert forhold til mobilisering av pasienter som respiratorbehandles i en intensivavdeling, og viser en kompleksitet i sine svar vedrørende atferden. Sett under ett er forholdene veid positivt, men det fremgår også forhold som utfordrer pasientsikkerheten. Resultatene kan virke motiverende for å jobbe kunnskapsbasert. Det later til at det er et behov for en protokoll som kan virke veiledende i intensivsykepleierens vurderings- og beslutningsgrunnlag.

Introduction: An increasing number of patients survive very complex illnesses and intensive care. The consequences of intensive care and immobilization are many. The ICU nurse has a rehabilitative function, and the rehabilitation of ICU patients should already start in the acute phase.

Purpose: The aim of the study was to identify conditions that affect ICU nurses' behavior related to the mobilization of patients undergoing mechanical ventilation in an intensive care unit.

Method: A qualitative study with a descriptive design has been conducted. ICU nurses at two general intensive care units were asked to participate in the study. The data collection was done using a questionnaire based on the Theory of Planned Behavior (Ajzen, 1991). In the data analysis, a qualitative content analysis was used according to Elo and Kyngäs (2007), as well as a frequency survey inspired by Hsieh and Shannon (2005).

Results: A total of 53 ICU nurses participated in the study, giving a response rate of 52.48%. In the main category Attitudes toward the behavior, ICU nurses consider mobilizing mechanically ventilated patients to be an advantage as it can prevent complications associated with intensive care (M=230) and provide faster rehabilitation and reduced length of stay (M=48). Disadvantages revealed that mobilization could entail a risk of displacement or discontinuation of patient-related equipment (M=57), entail a risk to the patient (M=34) and be resource demanding with regards to time and personnel (M=25). Under the main category Subjective norm, it emerged that the ICU nurses expect that health professionals working with the patient (M=103), patient and relatives (M=52) and the economy, society and management (M=12) will appreciate the behavior. A majority of the ICU nurses cannot identify any individuals or groups who would not appreciate the behavior (M=39). However, some groups are mentioned (M=19). In the main category Perceived behavioral control, it was found that conditions that enable mobilization are adapted working conditions and planning (M=71), adequate staffing and collaboration (M=64), and the patient's overall health condition (M=48). Mobilization is impossible or difficult if the patient's overall health condition does not allow mobilization (M=92), there is low staffing and lack of resources (M=63), that practice culture is characterized by low competence and lack of motivation (M=39), and that working conditions are poorly organized (M=38).

Conclusion: The ICU nurses show that they have a reflected view on mobilization of patients undergoing mechanical ventilation in an intensive care unit. The results show a great complexity regarding the ICU nurses` view on their behavior. The overall results show that mobilization is positive, but that it may threaten patient safety. The results can be motivating for a practice that is evidence- based. A protocol that can guide the ICU nurses` assessment and decision basis may be needed.