«Å ikke klare det bra nok. Det tror jeg er den største belastningen.» - Arbeidshverdagen som tilrettelagt avhører. En kvalitativ studie av politiansatte som etterforsker vold og overgrep mot barn

Abstract

Vold og seksuelle overgrep mot barn er et utbredt problem både nasjonalt og internasjonalt. Man vet at det å jobbe tett på ofre for traumatiske hendelser øker risikoen for sekundærtraumatisering, omsorgstretthet og vikarierende traume for flere ulike yrkesgrupper. Til tross for dette vet man lite om denne typen negative helsemessige konsekvenser også forekommer blant politietterforskere som tar tilrettelagte avhør av barn utsatt for vold og overgrep. Gjennom bruk av kvalitativ forskningsmetode har belastninger og ressurser hos tilrettelagte avhørere blitt adressert. Semistrukturerte intervjuer av ti informanter ble analysert ved hjelp av tematisk analyse. Resultatene indikerer at informantene ikke opplever symptomer på sekundærtraumatisering, og at organisatoriske faktorer oppleves mer belastende enn møtene med traumeutsatte barn. Høyt arbeidspress, mangel på variasjon og lite forståelse fra ledelsens side trekkes frem som sentrale belastninger. Nære kollegarelasjoner oppgis som den viktigste bufferen mot belastninger. Det ser ut til at en aktiv fritid med trening og familieliv virker beskyttende for informantene. I tillegg oppgir informantene at de bevisst holder en analytisk distanse til historiene de møter for å håndtere jobben. Resultatene indikerer at en organisering som innebærer teamarbeid kan være fordelaktig da dette legger til rette for sosial og faglig støtte, variasjon og kvalitet i arbeidet.