The (trans)gender equality paradox: Challenging Norway’s 2016 law on gender recognition

Abstract

Summary

For my doctoral project, I examined Norway’s 2016 law on gender recognition. This law overturned a half-century long requirement that one who wishes to change legal gender must first be irreversibly sterilised. With its enactment, a person can submit a request to the tax office and become legally female or legally male without any medical intervention. The change has been widely celebrated in the international LGBTQ community for its progressive approach to endowing trans people with equal rights. The law demonstrates that the state recognises both trans people’s ability to self-determine their gender identity without medical authorisation or bodily transformation, and the fact that one’s physical make-up does not necessarily align with traditional gender norms. However, the law is limited in two critical ways: it does not allow for any gender marker outside male and female. Also, it does not improve access to trans-specific health care, which was and continues to be under a highly exclusive monopoly by Oslo state hospital. Given these shortcomings, I was curious as to how trans people who changed legal gender experienced the change. I wondered, How empowered did it make them feel? For those who continued to feel marginalised, in what ways did legal gender change fail them, and why? And how did they cope with this lack of anticipated improvement? I conducted interviews with twelve individuals who took advantage of the law and studied the development of the law against Norway’s sociohistorical context, in order to investigate how and why the law may not be as progressive at it first appears. I found that while it can offer many people a significant degree of security and validation, for many it does not sufficiently overcome the lack of social recognition due to its two crucial shortcomings. Without improved health care options or non-binary marker options, many people continue to feel immense pressure to conform to gender standards in order to be respected and live comfortably. I attribute this to what I call the (cis)gender imaginary, in which gender norms are perpetuated despite laws which ostensibly offer trans people equal rights.

Sammendrag I mitt doktorgradsprosjekt har jeg undersøkt Norges lov fra 2016 om endring av juridisk kjønn. Loven endret en 50 år lang tradisjon med krav irreversibel sterilisering før tilgang til å endre juridisk kjønn. Med innføringen av denne loven kan en person sende en forespørsel til skattekontoret på internet, få tilsendt en svarslipp, fylle den ut og sende inn (uten unødig opphold) for å endre juridisk kjønn til mann eller kvinne, uten medisinsk behandling. Endringen har av det internasjonale LHBT-miljøet blitt holdt frem som en progressiv tilnærming til å gi transpersoner likeverdige rettigheter. Loven viser at staten anerkjenner transpersoners evne til å selv definere sin kjønnsidentitet, uten at dette er underlagt medisinsk evaluering eller medisinsk behandling av kroppen. I tillegg viser lovendringen at staten anerkjenner at den fysiske kroppen kan skille seg fra tradisjonelle kjønnsnormer. På tross av dette har loven to kritiske begrensninger: den anerkjenner ikke noen annen form for kjønnsidentitet enn “mann” og “kvinne”. I tillegg gir den ikke endret tilgang til transspesifikk helsehjelp. Denne helsehjelpen var og er fortsatt under monopol av Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet. Basert på disse tilkortkommenhetene, var jeg nysgjerrig på hvordan transpersoner som endret juridisk kjønn opplevde endringen. Jeg var interessert i å finne ut hvor styrket (“empowered”) folk følte seg som følge av lovendringen. Jeg ville også finne ut hvorfor og på hvilken måte endring av juridisk kjønn eventuelt ikke levde opp til forventningene for de som fremdeles følte seg marginalisert. Hvordan forhold de seg til mangelen på forventet endring? Jeg gjennomførte intervjuer med tolv personer som benyttet seg av muligheten til å endre juridisk kjønn. For å forstå virkningen av loven for transpersoner i Norge, undersøkte jeg utviklingen av loven i norsk sosio-historisk kontekstuell sammenheng.. Formålet med dette var å undersøke hvordan og hvorfor loven ikke nødvendigvis er så progressiv som den først virker som. Jeg fant at loven kan gi mange mennesker en tilstrekkelig grad av sikkerhet og validering, mens for andre sikrer ikke loven (på grunn av lovens begrensninger) tilstrekkelig grad av sosial anerkjennelse. Uten endret tilgang på medisinsk behandling og uten ikke-binære kjønnskategorier, vil det stadig være et press mot konformitet til kjønnsnormene for å bli respektert og leve komfortabelt. Jeg ser dette i sammenheng med det jeg kaller “the (cis)gender imaginary”, hvor kjønnsnormer opprettholdes uavhengig av lover som tilsynelatende gir transpersoner like rettigheter.