Ensomhetens epidemiologi: Kartlegging av ensomhet i en norsk befolkning og ensomhetens betydning for helseutvikling

Abstract

Bakgrunn: Studier viser at for så mange som 15-30 % er ensomhet en kronisk tilstand. Opptil en tredjedel av befolkningen over 65 år rapporterer at de kan føle seg ensomme. Ensomhet og sosial isolasjon kan ha stor negativ effekt både på mental og fysisk helse.

Formål: Formålet med denne oppgaven er å gi et oversiktsbilde over ensomhetsfenomenets forekomst og epidemiologi i Norge, samt kartlegge om ensomhet har betydning for helseutviklingen. Vi skal kartlegge hvilke grupper i befolkningen som rapporterer mest ensomhet og se på helseutviklingen til en gruppe ensomme over en tiårs periode.

Materiale og metode: I vår studie har vi benyttet oss av datamateriale fra HUNT2 (N=37070), HUNT3 (N=50806) og UngHUNT3 (N=8200). I første del av studien ble det gjort en tverrsnittstudie for å finne ut hvor stor andel av populasjonen som var ensomme og i hvilke grupper i samfunnet det var høyere andel ensomme enn i andre. I tillegg ble det gjort logistiske regresjonsanalyser av sammenhengen mellom ensomhet og de nevnte variablene, og justert for ulike faktorer for å undersøke om det var noe som konfunderte med variablene vi undersøkte.I den andre delen av studien ble det foretatt en kohortstudie hvor vi undersøkte om de som var plaget av ensomhet i HUNT2 hadde mer eller mindre kronisk sykdom og funksjonstap ti år senere, i HUNT3, enn de som ikke var ensomme.

Resultater: Resultatene fra tverrsnittsundersøkelsen i HUNT3 for voksne viser at eldre personer var mer ensomme enn yngre. Videre viser resultatene at kvinner var mer ensomme enn menn i fra 50 år og eldre, men ikke for aldersgruppen 20-49 år. Først fra 70-årsalderen begynner forskjellen mellom kvinner og menn å bli betydelig. Resultatene fra UngHUNT3 viser at det var betydelig mange flere jenter enn gutter som rapporterte at de var ensomme blant tenåringene i Nord-Trøndelag. Kohortstudien som fulgte ensomme og ikke ensomme friske individer fra HUNT2 (1996-98) til HUNT3 (2006-08) viser at det var økende risiko for å utvikle kronisk sykdom med funksjonsnedsettelse ved økende grad av ensomhet.

Konklusjon: Studiene viste at det var høyest frekvens av ensomhet blant jenter i tenårene og blant eldre kvinner over 70 år. I alderssegmentet mellom disse to gruppene var det ingen kjønnsforskjell. Årsaken til at frekvensen av selvrapportert ensomhet hos eldre kvinner er såpass høyskyldes sannsynligvis at mange kvinner i denne alderen er enker. Videre viste resultatene at det var høyere andel ensomme blant de som ikke var yrkesaktive og blant de som jobbet i serviceyrker. Resultatene viser at ensomhet er et betydelig problem i vårt samfunn i dag, og at eventuelle tiltak burde rettes inn mot eldre og mot tenåringsjenter. Studien viste også at ensomhet er en helserisiko, og dermed en helseutgift. Det vil derfor være samfunnsøkonomisk svært nyttig å bekjempe ensomhet.