Quantification of regional myocardial function by strain rate and strain for evaluation of coronary artery disease: Automated versus manual analysis during acute myocardial infarction and dobutamine stress echocardiography

Abstract

Kvantifisering av hjertets muskelfunksjon med tøyning og tøyningshastighet målt med ultralyd for vurdering av koronar sykdom.

Automatisert metode versus manuell ved akutt hjerteinfarkt og ultralyd stress test.

Vanligvis måles hjertets muskelfunksjon med ultralyd, en mye brukt metode for å diagnostisere hjertesykdommer. Vurderingen av muskelfunksjonen baserer seg i dag på en subjektiv visuell gradering av bevegelsen av hjertemuskelen, og dette krever erfaring. En ny automatisert diagnostisk ultralydsmetode basert på måling av hastigheten i hjertemuskelen gir et kvantitativt mål på muskelens tøyning og sammentrekning. Den nye metoden gir ny og mer detaljert informasjon om hjertets funksjon og om pasientens prognose enn vanlig ultralydsvurdering.

Den nye metoden er mer presis ved oppfølgning etter hjerteinfarkt. Et hjerteinfarkt gir nedsatt bevegelse av muskelen og måles med den nye metoden som nedsatt hastighet som muskelen forkortes med. Små forandringer i den skadde hjertemuskelen, ikke alltid synlige for øyet, kan mer nøyaktig følges over tid med den nye metoden. Utbredelsen av hjerteinfarktet kan også vurderes mer nøyaktig.

Det samme gjelder når angina vurderes under belastning. Når en pasient ikke kan sykle eller gå på tredemølle brukes en medisinsk belastningstest. Ved å belaste hjertet med et medikament som øker hjertemuskelens arbeid samtidig med en ultralydundersøkelse, kan vi oppdage redusert blodforsyningsreserve i hjertet. Stresstesten hjelper til med å vurdere om en trang blodåre bør åpnes etter et hjerteinfarkt, og til å vurdere pasienters risiko for hjertekomplikasjoner før en større operasjon. Den nye metoden gir i tillegg mer informasjon om den langsiktige prognosen sammenlignet med den gamle metoden. Vi har funnet at den nye ultralydsmetoden er mer presis (gir større diagnostisk treffsikkerhet i diagnostikk av koronarsykdom) sammenlignet med den gamle.

Måling av sammentrekningshastigheter i hjertemuskelen ble utviklet og testet på Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk ved NTNU av Andreas Heimdal og Asbjørn Støylen i 1998. Metoden trengte teknisk videreutvikling og testing i et større pasientmateriale. Metoden har ikke fått stor utbredelse på sykehusene pga støyfylte kurver og tidskrevende analyser, men med denne automatiserte metoden blir brukervennligheten større som muliggjør klinisk bruk.