POPULISTISK KOMMUNIKASJON: NÅR POPULISTER BLIR ELITEN

Abstract

Denne studien undersøker i hvilken grad Fremskrittspartiet har endret sin populistiske kommunikasjon fra partiet var i opposisjon til regjering. Studien tar utgangspunkt i at populisme må undersøkes innen konteksten den utspiller seg i. Det er derfor lagt vekt på å fremstille en norsk politisk kontekst som baserer seg på et «felles liberalt tankegods». Analysen består av en kvantitativ innholdsanalyse, med kvalitative elementer. Det er gjort kvantitativ innholdsanalyse og diskursanalyse av fire Frp profilers taler og deler av partiets handlingsprogram. Taler og handlingsprogram fra både opposisjon- og regjeringstid er undersøkt. Resultatene fra den kvantitative innholdsanalysen viser at Frps kommunikasjon inneholder mer populisme i regjering enn i den målte opposisjonsperioden. Populismen har blitt tykkere og økt i takt med partiets posisjonsendring. Dette strider med den etablerte faglitteraturen. Populistisk innhold og endringer er hovedsakelig å avdekke i Siv Jensen og de øvrige partiprofilenes taler. Handlingsprogrammet inneholder en relativt lav og stabil mengde populisme både i opposisjon og i regjering. Funnene fra diskursanalysen underbygger antagelsen om at populisme i en norsk kontekst er noe mildere i formen, enn den populismen faglitteraturen baserer seg på. Men selv om populisme i Frps kommunikasjon kan ses på som noe mildere i formen, omtales populisme som en «politisk kameleon» nettopp fordi den tilpasser seg konteksten den utspiller seg i. Partiet bryter stadig vekk med «den norske konsensusen» og det «felles liberale tankegodset» i regjering. Funnene tyder på at en økning av populistisk innhold fra opposisjon til regjering, og generelt det å føre en tykk populistisk kommunikasjonsstil i regjering, virker svært lite effektivt i en norsk kontekst. En moderat mengde populistisk innhold viser seg derimot å være effektivt i Norge.