| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven undersøker hva er en god utbyggingsavtale etter plan- og bygningsloven (pbl.) kapittel 17. Tre forskningsspørsmål utdyper problemstillingen som besvares gjennom teori, kvalitativ og kvantitativ analyse av 75 fremforhandlede utbyggingsavtaler, samt to kvantitative spørreundersøkelser om emnet fra 2018. I ot.prp. 22 (2004-2005) om utbyggingsavtaler var et hovedmål å sikre mer balanserte avtaler mellom kommune og utbygger (Regjeringen, 2004). Departementet ønsket dynamiske rammer, men også tydelige grenser og økt forutsigbarhet for partene. Tre begrep i plan- og bygningsloven § 17-3 tredje ledd skal sikre balanse. Krav til utbygger må være nødvendige, forholdsmessige og rimelige for plangjennomføring. Flere undersøkelser har påpekt fortsatt utfordring med balansen og etterlyst avklaring. Tre forskningsspørsmål (FS) utdyper problemstillingen: FS1: Hvilke tema inngår i fremforhandlede utbyggingsavtaler? FS2: Hvordan foregår forhandlinger i praksis? FS3: Hva er partenes forutsetninger for forhandlingene? 75 avtaler fra store og små kommuner er analysert for å finne hvilke tema som inngår i avtaler og hvordan ulike problemstillinger er løst. Sekundærdata om partene ble også hentet inn. Avtalene varierer på alle måter. Funnene drøftes opp mot relevant teori. Samfunnsøkonomisk analyse (2018) spurte 133 kommuner og fant varierende vurderingskriterier av «forholdsmessig». Kommunene opplevde sjelden alvorlig tvist i forhandlinger med utbygger. 30 % av kommunene svarte at de følte at de mangler kompetanse på området, hele 44 % for utbygginger med flere utbyggere. Prognosesenteret (2018) spurte 50 utbyggere og 18 kommuner om byrdefordeling i utbyggingsavtaler. Kommunene opplevde balanserte avtaler, med 49 % som score. Utbyggerne svarte i snitt 79 %, som tilsvarer «meget tyngende» for utbygger. Utbyggerne trakk særlig frem manglende forutsigbarhet, skjev byrdefordeling og nye forutsetninger underveis som årsaker til at forhandlingene ikke fungerte optimalt. Kommune og utbygger er svært ulike, men har en del felles interesser. Bygg21 (2018) anbefaler å samkjøre mål og interesser tidlig og planlegge reguleringsprosessen. Undersøkelsene viste at mange kommuner og utbyggere har lite erfaring og mangler kompetanse om muligheter og begrensninger i regelverket for utbyggingsavtaler. Forhandlingene bør i mange tilfeller starte med kompetanseheving. Oppsummering av oppgaven inneholder forslag for godt innhold og god prosess. Utbygger og kommune må samarbeide om felles suksessmål ut over økonomisk gevinst, og kan med fordel bruke teori om prosjektstyring som tilnærming. Hovedelementer i en god utbyggingsavtale er presentert punktvis til slutt. Avtalen bør være klar og entydig, og ha all vesentlig informasjon samlet i ett dokument. Anleggsbidragsmetoden anbefales for offentlig infrastruktur som kommer flere parter til nytte. Bruk av kommunale normer skaper forutsigbarhet ved overtakelsesforretning. Standardformuleringer bør utvikles, men det er usikkert om standardavtaler vil fungere. Utbyggingsavtaler kan ikke påklages, jf. pbl. § 17-3. Rettssak er eneste løsning ved ugyldige vilkår i vedtatt avtale, men brukes sjelden. Dette kan medvirke til aksept av tyngende krav. Dessuten blir ikke fagområdet utviklet gjennom forvaltningsvedtak. | nb_NO |
