Sosial deltakelse og autismespekterforstyrrelser hvordan kan vi bistå?

Abstract

Innledning: Mange med Autismespekterforstyrrelser lider av ensomhet og har et dårlig sosialt nettverk. Jeg ønsker å finne ut hvordan vi best kan bistå, for at de også skal kunne leve et godt og sosialt liv. «Hvilke områder bør pleiere fokusere på, for å legge til rette for sosial deltakelse for barn og unge med ASF?»

Metode: litteraturstudie med 5 forskningsartikler.

Resultat: 43,4 - 53,3% med ASF har ingen venner. De yngste deltar i flere aktiviteter enn de som er litt eldre, men dataspill, tv titting og internett er dominerende aktiviteter. Hinder for deltakelse er økonomi, tilgjengelighet, lav sosial kompetanse, ønske om trygghet og rutiner, angst. De har god innsikt i egen diagnose, og varierende syn på om det er en styrke eller svakhet. De har varierende forståelse for forskjeller på andre, og humor. De verdsetter egenskaper som tillit, intelligens, humor og annerkjenner viktigheten av jevnaldrende og søksens rolle i utviklingen av sosiale ferdigheter. Sosial ferdighetsopplæring viser seg å være det mest effektive for å øke sosial deltakelse på skolen, spesielt for barn med utagering og lite nærhet til læreren. Aktiviteter i lag med klassekamerater som i større grad er selvstyrt av gruppen, og baserer seg på gruppens felles interesser er mindre effektivt, men fungerte bedre for dem som hadde mindre utagering og høyere lærernærhet.

Konklusjon: hvilken fremgangsmåte man bruker er avhengig av hver enkelt person. Grundig kartlegging er derfor essensielt. Det må kartlegges alder, sosial kompetanse, tilleggsvansker, og nettverk. Ved lav sosial kompetanse vil sosial ferdighetsopplæring være det beste. De litt eldre kan lide av kontaktengstelse etter flere dårlige opplevelser som også bidrar til at de har færre interesser. Så jeg vil anbefale at dette gjøres før de når 11-12 års alderen, for å forebygge utfrysning som kan lede til ytterligere isolering og angst. Å lære seg basiskunnskaper i omgivelser med jevnbyrdige, der voksne gir veiledning, og lekser gjennom lek og aktiviteter viser gode resultat. Det legger også et godt grunnlag for å samhandle med andre med eller uten ASF. I tilfeller hvor man har bedre sosial kompetanse viser resultatet at man får mer ut av aktiviteter basert på interesser i lag med Nevrotypiske. Da kan vi tilby hjelp via metoder som Aktivitetsbasert nettverksarbeid, som heller bidrar til å føre folk sammen før vi etter hvert trekker oss unna. Eller ENGAGE metoden i skolesammenheng. Hvilken type aktivitet man er med på har ikke så mye å si som hvem man deltar med.

Background: Many with autism spectrum disorder suffer from loneliness and have a poor social network. I wish to find out how we best can aid them, so that they too can live a good and social life.

Method: literature study with 5 included studies.

Result: 43.4 - 53.3% with ASD have no friends. The younger ones participate in more activities than those who are slightly older, but computer games, TV watching and using the internet are dominant activities. Barriers to participation are finances, accessibility, low social skills, desire for security and routines, anxiety. They have good insight into their own diagnosis, and varying views on whether it is a strength or weakness. They have varying understanding of differences in others, and humor. They value traits such as trust, intelligence, humor, and recognize the importance of peers and their role in developing social skills. Social skills training proves to be the most effective way to increase social participation in school, especially for children with behavior problems and low teacher-child closeness. Activities in teams of classmates which to a greater extent is self-managed by the group and based on the group's common interests are less effective, but worked better for those who had less behavior problems and higher teacher-child closeness.

Conclusion: what approach one uses will depend on each individual. Thorough mapping is therefore essential. Age, social skills, additional difficulties, and networks must be mapped. At low social skills, social skills training will is the most effective. Those slightly older may suffer from contact anxiety after several bad experiences that also contribute to having fewer interests. So I would recommend that this be done before they reach the age of 11-12, to prevent being excluded which can lead to further isolation and anxiety. Learning basic knowledge in the environment with peers, where adults provide guidance, and homework through playing and activities show good results. It also lays a good foundation for interacting with others with or without ASF. In cases where you have better social skills, the result shows that you get more out of activities based on interests in teams with the neurotypical. Then we can offer help through methods such as Activity-based networking, which rather help to bring people together before we eventually pull away. Or use the ENGAGE method in school context. The type of activity you are involved in is not as important as who you participate with.