| dc.description.abstract | Den regionale arbeidsdelingen har siden etterkrigstiden vært et sentralt element i norsk landbruk. Gjennom ulike landbrukspolitiske virkemiddel under samlebetegnelsen kanaliseringspolitikken, har det blitt lagt opp til at kornproduksjonen skal prioriteres på de beste jordbruksområdene. Husdyrhold og grovfôrproduksjon ble derfor gradvis skjøvet ut til distriktene, i daler og områder som av ulike agronomiske, topografiske og miljømessige årsaker ikke egner seg til kornproduksjon. Frem til rundt 1990 ble denne politikken gjennomført gjennom å justere prisforholdet mellom korn og melk, men grunnet internasjonale tilnærminger og et ønske om å redusere kostnadene i jordbruket på 1990-tallet ble det lagt om til andre virkemidler. De senere årene har det blitt ytret bekymring til nedgangen i antall dekar kornjord, om hvorvidt kornarealer har blitt lagt om til grasarealer og at husdyr har kommet tilbake i kornområdene. Denne masteroppgaven tar for seg utviklingen i den regionale arbeidsdelingen siden 1990 og finner at den til tross for endrede virkemidler og en viss regional omfordeling kan sies å være relativt stabil. Gjennom fire ekspertintervjuer, innhenting av statistisk materiale, og tidligere forskning har jeg undersøkt hvilke faktorer som kan være blant forklaringene til nevnte utvikling. Faktorene jeg har fokusert på i denne oppgaven er melkekvoteordningen, regionalt utjevnende tilskuddsordninger, den institusjonelle utformingen av landbrukspolitikken, politiske signaler i stortingsdokumenter, og tilgang til arbeidsmarked utenfor gården. | |
| dc.description.abstract | Since the post-war period, the regional division of labor has been a central element of Norwegian agriculture. Through various agricultural policy instruments under the collective name, the channeling policy, it has been sought to prioritize grain production on the best agricultural areas. Animal husbandry and forage production were therefore gradually pushed out to the districts, in valleys and areas that for various agronomic, topographical and environmental reasons are not suitable for grain production. Up until around 1990, this policy was implemented by adjusting the price relationship between cereals and milk, but due to international approaches and a desire to reduce the cost of agriculture in the 1990s, it was changed to other means. In recent years, concern has been expressed about the decline in the number of acres of grain fields, whether grain areas have been converted into grasslands and that domestic animals have returned to the grain areas. This master thesis deals with the development of the regional division of labor since 1990 and finds that, despite changing instruments and a certain regional redistribution, it can be said to be relatively stable. Through four expert interviews, obtaining statistical material, and previous research, I have investigated which factors may be among the explanations for the mentioned development. The factors I have focused on in this task are the milk quota scheme, regionally equalizing subsidy schemes, the institutional design of the agricultural policy, political signals in parliamentary documents, and access to the labor market outside the farm. | |
