Vitenskapens seiere i kampen om virkeligheten

Abstract

Hva skjer når vitenskap blir relevant? Hvordan forhandler forskerne premissene for sin deltakelse i det offentlige ordskiftet? Mette Anderssons Kampen om vitenskapeligheten. Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt analyserer akademias kommunikative utfordringer i møtet med verden utenfor elfenbenstårnet. Bokas case er forskningen på etniske innvandrere1 og denne fagtradisjonens komplekse – og til dels konfliktfylte – forhold til omgivelsene: det politiske landskapet, medienes verden og den allmenne offentlighet, spesielt representert ved nett-trollene. De intervjuede migrasjonsforskerne forteller om trusler og hatprat, mistenkeliggjøring og beskyldninger om fusk, uredelighet og politisk forskning. Anderson forteller selv om ubehaget ved å formidle sin egen forskning, hvordan hun etter et bidrag til den offentlige debatten ble æreskjelt på internett-fora og ikke orket å lese alt det vonde som studentene fortalte ble skrevet om henne på internett (Andersson, 2018, s. 12). Ett av bokas viktige bidrag er nettopp hennes empiriske dokumentasjon av hvordan forskere trekkes inn i og påvirkes av den nye mediale virkeligheten og, mer generelt, hvordan skillene mellom akademia og andre samfunnsfelt viskes ut. Ikke bare venter tøffe tak når forskerne våger seg ned fra elfenbenstårnet, slik samfunnsoppdraget befordrer. Allmennheten der ute har også utviklet redskaper til å trenge inn i forskernes tidligere trygge univers. På samme måte som sosiologen/mediemannen/antifeministen/folkets røst Harald Eia konfronterte poststrukturalistisk teori med lekmanns «sunne fornuft», opplever migrasjonsforskerne at de blir lest, vurdert og kritisert for sin kunnskapsproduksjon for flere enn fagfellene. Det krever en ny forskerrolle, nye former for forskning.