Hvilken erfaring har radiologisk personell med radiografer som har videreutdanning i beskrivelse og tolkning av skjelettbilder?

Abstract

Problemstilling: «Hvilken erfaring har radiologisk personell med radiografer som har videreutdanning i beskrivelse og tolkning av skjelettbilder?»

Hensikt: Hensikten med denne oppgaven var å undersøke hvilke erfaringer radiografer og radiologer har med beskrivende radiografer på avdelingen. Vi ønsket i tillegg å se på hvordan de beskrivende radiografene erfarer å arbeide i denne rollen.

Metode: Metoden som er benyttet er kvantitativ forskningsmetode i form av nettbasert spørreundersøkelse. Utvalget er tatt fra fire norske sykehus som har beskrivende radiografer. Utvalget bestod 57 radiografer, ni radiologer og seks beskrivende radiografer. Det ble utformet egne semi-strukturerte spørreskjema til hver respondentgruppe.

Resultat: Resultatene viser at det er ingen negativ erfaringer med beskrivende radiografer på avdelingene. Resultatene til beskrivende radiografer viser at de trives i sin arbeidsrolle. Det er uenigheter i gruppene om hvor mye beskrivende radiografer er en ressurs og en nødvendighet. Det ser ikke ut som at nedsatt arbeidsmengde og holdning til oppstart av utdannelsen i Norge, har stor betydning for om det fungerer med beskrivende radiografer på avdelingene.

Konklusjon: Det tyder på at alle har en god erfaring med beskrivende radiografer, og beskrivende radiografer selv trives på avdelingene. Det som har betydning er at samarbeidet er godt og tilretteleggingen er på plass. Beskrivende radiografer blir spesielt sett på som stor kunnskap på lab. Det kan være et behov for bedre samarbeid mellom utdanning og fagmiljøet for å forbedre erfaringene med beskrivende radiografer.

Research question: What experience do radiological personnel have with radiographers who have advanced education in the description and interpretation of skeletal images?"

Purpose: The purpose of this thesis is to investigate what experiences radiographers and radiologists have with descriptive radiographers in the department. We also look at how the descriptive radiographers experience working in this role.

Method: The method applied in this thesis is a quantitative research method in the form of an online survey. The selection is taken from four Norwegian hospitals that have descriptive radiographers. The selection consisted of 57 radiographers, nine radiologists and six descriptive radiographers. A separate semi-structured questionnaire was designed for each respondent group.

Results: The results show that there are no negative experiences with descriptive radiographers in the departments. The results of descriptive radiographers show that they thrive in their work role. There are disagreements in the groups about how much descriptive radiographers are a resource and a necessity. It does not seem that reduced workload and attitude towards the startup of this education in Norway are of great importance for whether it works with descriptive radiographers in the departments.

Conclusion: It suggests that everyone has a positive experience with descriptive radiographers, and descriptive radiographers themselves thrive in the departments. What matters is that the cooperation is positive and the arrangement is in place. Descriptive radiographers are especially seen as a great resource of knowledge in the lab. There may be a need for better collaboration between educational and the academic community to improve the experience of descriptive radiographers.