Er depresjon en barriere for god behandlingseffekt ved fedmebehandling av ungdom?

Abstract

Ungdomstiden er en særlig sårbar periode både for utvikling av fedme og depresjon (Costello, Egger, & Angold, 2005; Daniels et al., 2005; Hankin, 2006; Kessler, Berglund, Demler, Jin, & Walters, 2005; Kim-Cohen et al., 2003; Skinner & Skelton, 2014), og komorbiditeten mellom disse tilstandene er særlig stor i ungdomstiden (Kessler, Berglund, Demler, Jin, & Walters, 2005; Skinner & Skelton, 2014). De to tilstandene kan gjensidig predikere og negativt forsterke hverandre (Faith et al., 2011; Korczak, Lipman, Morrison, & Szatmari, 2013; Mannan, Mamun, Doi, & Clavarino, 2016; Markowitz, Friedman, & Arent, 2008). Fokus i denne oppgaven er depresjonens potensielle innvirkning på utfallet av fedmebehandling. Gitt at behandling av fedme i ungdomsårene kun viser moderate korttidseffekter og at langtidseffekter er lite undersøkt for denne gruppen (Kumar & Kelly, 2017; O'Connor et al., 2017; Peirson et al., 2015; Wilfley et al., 2007), er det viktig å identifisere faktorer som potensielt kan hindre vellykket behandling. Ikke-kirurgisk fedmebehandling handler forenklet sett om endring av levevaner, og depresjon har vist seg å ha negativ innvirkning på faktorer som predikerer endring av negativ helseatferd (Cole, Martin, Peeke, Seroczynski, & Fier, 1999; Stice, Ragan, & Randall, 2004). Målet med denne studien er ved hjelp av eksisterende evidens å undersøke om depresjon predikerer dårligere effekt av fedmebehandling og dermed kan bidra til å vanskeliggjøre behandling av fedme hos ungdom. Arbeidet er en litteraturstudie, der første del består av en teoretisk og empirisk gjennomgang av temaene depresjon, fedme og fedmebehandling for ungdom, samt en drøfting av hvordan depresjon kan tenkes å påvirke en behandlingsprosess. Andre del er en systematisk litteraturgjennomgang av behandlingsstudier for å belyse forskningsspørsmålet. Denne gjennomgangen viser store mangler i forskningen på depresjon og fedmebehandling, da det foreligger svært begrenset empiri om depresjon som potensiell barriere ved fedmebehandling av ungdom. Resultater fra litteratursøket gir derfor ikke noe grunnlag for å dra sikre slutninger om at ungdommer med depresjon har dårligere effekt av fedmebehandling. Funnene gir likevel indikasjoner på at depresjon predikerer frafall i behandling eller lavere oppmøte, noe som i seg selv kan hindre god behandlingseffekt. Kliniske implikasjoner av funnene er at ungdom med fedme som også har depresjon trenger ekstra veiledning og oppfølging for å stå i behandling.