Betydningen av riktig utredning av utviklingsheming på et forsvarlig tidspunkt

Abstract

I denne oppgaven har det blitt studert forskning på områder knyttet til personer med utviklingshemning som ikke er utredet, eller er feil utredet, og hva slags konsekvenser det har hatt for dem selv som person, og dessuten for samfunnet i seg selv. Basert på de studiene som har blitt analysert og resultatene de har avdekket, er det blitt mer tydelig i hvor stor grad det er et problem for individ og samfunn hvis det er feil utredning eller fraværende utredning av utviklingshemmede. Et antall på over 10 % av innsatte i norske fengsler som også er gjengangere i fengslene med mange dommer på seg, og hva angår de fleste av dem vet ingen at de er utviklingshemmet (Søndenaa et al., 2008).

Det er naturligvis et stort samfunnsproblem med kriminalitet, og det vil utvilsomt være svært negativt for de det gjelder stadig vekk å være under frihetsberøvelse. Dette med at 16,1 % av pasienter i psykiatrisk behandling, totalt 421 personer, er utviklingshemmede (Pogge et al., 2014) åpner flere spørsmål. Blant annet, hvorfor er bare én av disse diagnostisert med utviklingshemning? Er det mulig at deres symptomer på psykiske lidelser egentlig er symptomer på utviklingshemning? Er det mulig at de har utviklet psykiske lidelser som følge av ikke å få noe tilrettelegging i forhold til utviklingshemning? Er det mulig at kompetansen hos relevante spesialister ikke er god nok til å skille mellom psykisk lidelse og utviklingshemning? Dette er ting det er logisk å spørre om etter å ha analysert forskning anvendt i denne oppgaven. Likende spørsmål kan det også være naturlig å stille om hvorfor det er så mange i fengsel som kvalifiserer til diagnosen utviklingshemning uten å ha denne diagnosen.

I kapittelet for drøfting blir det henvist til ulike sårbarhetsfaktorer man kjenner til at personer med utviklingshemning er utsatt for. Fordelen personer med kjent utviklingshemning har, sammenlignet med personer hvor utviklingshemningen er ukjent, er at de vil ha et tjenestetilbud som aktivt medvirker i arbeid med å forebygge fysiske, psykiske og sosiale problemer personer med utviklingshemning er sårbare for. Det samme kan ikke sies når det gjelder personer hvor utviklingshemningen ikke er kjent. At utviklingshemningen er ukjent for dem og for alle andre, innebærer jo at alle problemene personer med kjent utviklingshemning får bistand til å mestre, må disse som ikke har kjent utviklingshemning klare alene. Konklusjonen må derfor bli at det utvilsomt vil ha svært negative konsekvenser for individ og samfunn, dersom utviklingshemning ikke utredes tilstrekkelig på et tidlig nok tidspunkt.

Selv om det er lite konkret forskning på det nøyaktige tallet personer med ukjent utviklingshemning, er det en del forskning som tyder på at det tallet er høyt nok til at det bør tas på alvor. Personer med utviklingshemning har et funksjonsnivå som er vesentlig svekket i utgangspunktet, men det vil bare bli enda mer svekket i tilfeller hvor de ikke får noen hjelp, støtte eller bistand. Hvis det å være utviklingshemmet medfører store helseplager, fengselsopphold og mye tid i psykiatrisk behandling, vil det utgjøre enda flere funksjonshemmende faktorer, både direkte for dem det gjelder, men også for samfunnet som helhet.

In this thesis, research has been studied on areas related to people with intellectual disability that has not been detected, or have been inadequately examined, and what kind of consequences it has had for themselves as a person, and for society itself. Based on the studies that have been analyzed and the results they have revealed, it has become more evident to what extent it is a problem for individuals and society if there is a wrong or absent examination of people with intellectual disability. A number above 10 % of inmates in Norwegian prisons who are also regulars in prisons with many senctences, and as far as most of them are concerned, no one knows that they are disabled (Søndenaa et al., 2008).

There is a great social problem related to crime, and the situation will undoubtedly be very negative for those who are constantly in absence of freedom because of being in prison. This with 16.1 % of patients in psychiatric treatment, a total of 421 people, having intellectual disability (Pogge et al., 2014) raises many questions. For example, why is only one of them diagnosed with intellectual disability? Is it possible that their symptoms of mental illness are really symptoms of intellectual disability? Is it possible that they have developed mental disorders as a result of not getting any facilitation in relationship to intellectual disability? Is it possible that the expertise of relevant specialists is not good enough to distinguish between mental disorder and intellectual disability? These are things it is logical to ask about after have analyzed the research used in this thesis. Similar questions may also be natural ask in relation to why there are so many in prison who qualify for the diagnosis of intellectual disorder without having this diagnosis.

The chapter for discussion refers to various vulnerability factors known to people with intellectual disability. The advantage people with known intellectual disability have compared with people whose intellectual disability is unknown, is the public service offering that is actively participating to prevent physical, psychological and social problems people with intellectual disability are vulnerable to. The same cannot be said for people where intellectual disability is not known. That the intellectual disability is unknown to them and to everyone else, implies that all the problems people with known intellectual disabilities get assistance in mastering, must those who have not known intellectual disability manage alone. The conclusion must therefore be that it undoubtedly will have very negative consequences for the individual and society, if intellectual disability is not investigated enough at an early enough time.

Although there is little concrete research on the exact number of people with undetected intellectal disability, there is some research that suggests that that figure is high enough for it to be taken seriously. People with intellectual disabilities have a functional level that is significantly impaired in the first place, but it will only be even worse in cases where they do not get any help, support or assistance. If being a intellectually disabled causes major health problems, prison stays and a lot of time in psychiatric treatment, it will be equal to even more disabling factors, both directly for those involved, but also for society as a whole.