| dc.description.abstract | Bakgrunn: Depresjon er en psykisk lidelse som er assosiert med vesentlig lidelse hos individet, høy selvmordsrate og en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Depresjon er også forbundet med en forholdsvis høy tilbakefallsrate. Kunnskap om hva som disponerer og hva som beskytter mot depresjon, vil ha betydning for behandlingsintervensjoner for depresjon. Metakognitiv terapi (MCT) har vist god effekt ved behandling av depresjon, og i denne behandlingsmodellen er ruminering en kjent sårbarhetsfaktor for å utvikle denne lidelsen. Selv om vi kjenner til andre sårbarhetsfaktorer, så er beskyttelsesfaktorer slik som resiliens mindre undersøkt i forbindelse med depressive symptomer. Mål: Denne studien undersøkte sammenhengen mellom resiliens, ruminering og depresjon og hvorvidt resiliens og ruminering kunne predikere depressive symptomer i et utvalg av deprimerte pasienter som var i behandling. Metode: Utvalget besto av 39 pasienter fra en randomisert kontrollert studie som undersøkte effekten av MCT for depresjon. Ulike målinger ble gjennomført før og etter behandling samt ved ett års oppfølging. Resultater: Det var statistisk signifikante forskjeller i skårer for resiliens og ruminering mellom deprimerte og ikke-deprimerte etter endt behandling og ved ett års oppfølging. Det var også en statistisk signifikant forskjell i endringen i skårer på resiliens og ruminering fra før til etter behandling. En endring i skårer på ruminering og resiliens kunne predikere behandlingsutfallet av MCT for depresjon, mens rumineringsskåren etter endt behandling kunne predikere behandlingsutfallet ved ett års oppfølging. Konklusjon: Funnene indikerer at resiliens og ruminering er betydningsfulle faktorer i forbindelse med depressive symptomer. Fremtidige studier bør undersøke betydningen av underfaktorer ved både resiliens og ruminering, for å gi et tydeligere bilde av de kausale forholdene som ligger til grunn for utvikling og opprettholdelse av depresjon. | nb_NO |
