Metakognitiv terapi for vedvarende symptomber etter milde traumatiske hjerneskader - Finnes det en sammenheng mellom behandlingseffekt og oppmerksomhetskontroll?

Abstract

Mange mennesker blir hvert år rammet av milde traumatiske hjerneskader. Etter skaden er det vanlig at pasienten opplever fysiske, kognitive og emosjonelle symptomer. De fleste blir helt friske innen tre måneder, men noen pasienter opplever at symptomene vedvarer. Det finnes i dag svært få behandlingstilbud rettet mot slike vedvarende symptomer. Her ble nytten av metakognitiv terapi for denne pasientgruppen utforsket. Metakognitiv terapi har vist seg effektiv for en rekke psykologiske lidelser. I den forbindelse har oppmerksomhetskontroll blitt fremsatt som en mulig endringsmekanisme. Oppmerksomhetskontroll blir ansett som overlappende med begrepet eksekutiv fungering. Muligens er metakognitiv terapi spesielt relevant for denne pasientgruppen, da flere funn tyder på at de vedvarende symptomene er knyttet til eksekutive vansker. Denne kasusstudien undersøkte om det fantes en sammenheng mellom oppmerksomhetskontroll og behandlingseffekt av metakognitiv terapi hos pasienter med vedvarende symptomer etter milde traumatiske hjerneskader. Data fra tre nevropsykologiske tester og tre selvrapporterte mål fra 6 pasienter ble brukt. Pasientene rapporterte symptomer mer enn 2 år etter at de pådro seg en mild traumatisk hjerneskade. Data ble samlet inn før og etter behandling, samt 10 uker og 6 måneder etter behandlingsslutt. Det ble undersøkt om resultatene tydet på 1) behandlingseffekt og 2) endring i oppmerksomhetskontroll. For å vurdere endring ble pasientenes resultater plottet individuelt i grafer. Dette ga mulighet til å se på resultatene for hver pasient og på tvers av alle de seks pasientene. Videre ble Reliable Change Index (Jacobsen et al., 1995) regnet ut for å avgjøre om klinisk signifikant endring hadde funnet sted. Resultatene tydet på at behandlingseffekt har funnet sted, pasientene rapporterte færre symptomer og mindre aktivering av maladaptive kognitive mønster. Det var imidlertid ingen endring i mål på oppmerksomhetskontroll. Dette støtter ikke tidligere beskrivelser av oppmerksomhetskontroll som underliggende endringsmekanisme i metakognitiv terapi. Denne pasientgruppen skiller seg på mange måter fra tidligere undersøkte populasjoner. Muligens er det andre aktive mekanismer som fører til endring i metakognitiv terapi hos pasienter med vedvarende symptomer etter milde traumatiske hjerneskader, sammenlignet med pasienter med angst- og depresjonssymptomer. Dette er foreløpige resultater basert på få kasuistikker, i konklusjon er dette likevel lovende resultater med tanke på nytten av metakognitiv terapi for reduksjon av vedvarende symptomer etter milde hjerneskader. Videre forskning bør undersøke andre aktuelle underliggende mekanismer for å forklare endring hos denne pasientgruppen.