Tvangsstyringen av arbeidslivet under hakekorset 1940–1945

Abstract

Mens arbeidsløshet hadde vært et større problem i Norge gjennom mellomkrigstiden og frem til 1940, ble arbeidskraftmangel et alvorlig problem for den tyske okkupasjonsmakten i årene som fulgte. Artikkelen tar for seg hvordan okkupasjonsmakten i samspill med Nasjonal Samling og norsk statsforvaltning tvangsregulerte arbeidslivet for å forsyne tyske arbeidsplasser i Norge med norske arbeidere da det ganske tidlig i okkupasjonen ble slutt på den store tilstrømningen av frivillige nordmenn. Ved hjelp av lovgivning innført av NS-myndighetene ble 50 000–60 000 nordmenn fra høsten 1940 tvangsutskrevet til arbeid for tyskerne. Gjennom en avtale som okkupasjonsmyndighetene tvang frem mellom Norges Arbeidsgiverforening og LO, ble dessuten lønnsnivået for bygg- og anleggsarbeid presset kraftig ned. Bakgrunnen var at lønnsutgiftene til det betydelige antallet norske arbeidere ved tyske anlegg, betalt gjennom uttak fra Norges Bank, ikke skulle bli en belastning for okkupasjonsøkonomien. Tvangsutskrivningene fikk etter hvert fellesbetegnelsen «Nasjonal arbeidsinnsats». De pågikk i lange perioder i stillhet, med vesentlige unntak av to større mobiliseringsaksjoner våren 1943 og våren 1944, som begge endte mer eller mindre i fiaskoer. Da det var gått så langt, fikk også den norske motstandsbevegelsens aksjoner innvirkning på okkupasjonsmaktens hell med å bruke prosjektet «Nasjonal arbeidsinnsats» til å bøte på egen arbeidskraftmangel. Tross de tyske okkupasjonsmyndighetenes motforestillinger fra sommeren 1944 valgte NS-myndighetene å videreføre «Nasjonal arbeidsinnsats» like inn i 1945. De norske tvangsarbeiderne i Norge under den andre verdenskrig er i det store og hele en glemt gruppe i norsk historieskrivning.