Fra flukt til fosterhjem - en intervjustudie om kommunale forsterhjem for enslige mindreårige flyktninger

Abstract

Denne studien ønsket å belyse hvordan kommunale fosterhjem for enslige mindreårige flyktninger opplever den opplæringen og tilretteleggingen stat og kommune tilbyr. Studien hadde videre som hensikt å utforske aspekter ved fungerende fosterhjem og mulige tiltak som kan forebygge utilsiktet flytting av fosterbarn. Enslige mindreårige flyktninger bærer med seg negative erfaringer som gir emosjonelle og atferdsrelaterte vansker og plassering i fosterhjem er et forsøk på å rette opp eventuell skjevutvikling. I en del av disse fosterhjemmene forekommer det store konflikter som kan lede til utilsiktet flytting. En kvalitativ intervjustudie ble derfor gjennomført med fjorten fosterhjem og barnevernsansatte. Informantene ble spurt om (1) mengde forberedelser og erfaringer; (2) familiens/barnets behov og utfordringer; (3) opplevelse av fosterhjemssystemet, (4) opplevelse av ulikheter i kultur og (5) årsaker til utilsiktet flytting og aspekter ved fungerende fosterhjem. En tematisk analyse ble utført og resultatene indikerte stor variasjon i opplevelse av opplæring, oppfølging og samarbeid med øvrige instanser, men et ønske om tettere oppfølging fra kommune ble oftest nevnt. Det ble videre funnet en sammenheng mellom motivasjon, forventninger og mengde forberedelse. Fosterforeldre med idealistiske motiver oppviste også svært høye forventninger til barnets fungering som førte til skuffelse når forventningene ikke ble møtt. Motiv knyttet til et ønske om at fosterbarnet skulle berike eget liv fremstod som en mulig risikofaktor for konflikter og utilsiktet flytting. Fosterforeldre og barn så også ut til å kanskje ha ulike forventninger til fosterhjemsrelasjonen og det ble diskutert om dette var grunnet ulikheter i oppragelsestrategier og/eller om det var et ønske om å være lojal mot biologisk familie. Resultatene indikerer at fosterhjem fungerer best når barnet innehar en likeverdig rett til å bestemme og foreldrene nærmer seg barnet med forsiktighet uten en forventning om at barnet skal knytte emosjonelle bånd til den foresatte. Utholdenhet og tålmodighet ble også ansett som gode kvaliteter og de fosterhjemmene som valgte å senke forventningene og klarte å stå i konflikter over tid hadde også størst sjanse for å lykkes.