| dc.description.abstract | Visepresident i Legeforeningen Christer Mjåset skriver 23.5.2018 at arbeidspresset for norske leger er altfor høyt, og at de opplever at deres autonomi er på et lavmål (Mjåset, 2018). Innlegget føyer seg inn i en internasjonal debatt om økende utbrenthet og misnøye blant leger (Crosson & Casalino, 2015, Wyller, et al., 2013). Pasientene er mer komplekse, det er økende krav til rapportering og kvalitetssikring, datasystemene er tungrodde. Det oppleves å stadig komme ”pålegg ovenfra” som legene kan streve med å se noen nytte av.
Som yrkesgruppe er ikke legene alene om å påpeke trangere økonomiske rammer, mer komplekse arbeidsoppgaver og økte krav til dokumentasjon. Dette gjelder for eksempel også skoleverket (Garbo & Raugland, 2017). For legene har det imidlertid også skjedd en annen grunnleggende endring av arbeidssituasjonen som de selv ikke snakker så mye om; Pasientene har fått mer makt.
Dette er en villet utvikling. Helseminister Bent Høie beskriver selve poenget med å endre helsetjenesten til å bli ”pasientens helsetjeneste” er økt makt til pasienten. I hans Sykehustale 2015 refereres det til en historie fra en ansatt som ble konfrontert av en lege som var grundig lei ”alle disse styringssignalene ovenfra”. Svaret var:
”Det er ikke et styringssignal ovenfra, det er et styringssignal nedenfra – fra pasienten”.
I denne mastergraden er 10 sykehusleger intervjuet om hvordan de forholder seg til ”pasientens helsetjeneste”. De er spurt både hva de tenker om dette som en ide til forbedring av helsevesenet, og hva de ser som fordeler og ulemper med økt brukermedvirkning og brukerinnflytelse. Legene har fra åtte til nesten førti års erfaring etter turnustjeneste. De reflekterer over hvordan både de selv og helsevesenet har endret holdning til brukermedvirkning. De er enige at det er viktig å informere pasientene bedre. Men de holder de fast på at beslutninger om behandlingstiltak skal ligge hos legen. Derav sitatet i tittelen; ”det er MITT fag!”.
Leger som i daglig virke møter pasienter som er opptatt av brukermedvirkning er markant mer positive til å ta med pasienten i beslutninger om egen helse. Leger som jobber med pasienter som ikke ønsker, eller er for syke, til å medvirke, er mer skeptiske til ideen om økt makt til pasienten. For alle leger synes det å være en grense for hvor langt brukermedvirkning bør gå. Denne grensen kan man spekulere i trekkes ved det den enkelte lege definerer som sin profesjonelle kjerne. Hva denne kjernen består i ser ut til å variere i mellom medisinske spesialiteter. Den praktiske tilretteleggingen for ”pasientens helsetjeneste” vil også være forskjellig avhengig av medisinsk spesialitet. I oppgaven beskrives eksempler på hvordan slike endringer er forsøkt innført.
Som politisk budskap har ”pasientens helsetjeneste” i liten praktisk konsekvens for sykehuslegene. Avstanden er for lang imellom de politiske signalene som gis og virkeligheten på sykehuset. Politiske budskap har liten legitimitet hos legene. Det skjer likevel endringer i tråd med målsettingene i ”pasientens helsevesen”. Dette ser ut til å handle om kohortendringer der yngre leger har med seg andre holdninger, ikke minst fra endringer i medisinstudiet. Men en endring i retning ”pasientens helsetjeneste” skjer raskest der pasientene går i direkte dialog med legene. Som det sies i brukernes innledning til Nasjonal Helse- og sykehusplan 2016-2019; ”Pasientar er ofte dei mest radikale endringsagentane”. | nb_NO |
