| dc.description.abstract | Sammendrag
Avhandlingen tar for seg et sentralt problemområde innenfor norsk kulturminneforvaltning og historisk kunnskapsproduksjon. Norges Lov om kulturminner gir omfattende vern til forhistoriske og middelalderske arkeologiske kulturminner som er eldre enn innføringen av den protestantiske reformasjonen i 1537. Med enkelte unntak verner lovverket derimot ikke begravde avsetninger, strukturer og gjenstander som er yngre enn 1537; disse kan dermed ødelegges uten arkeologisk registrering. I motsetning til andre land, inkludert de skandinaviske naboene, skrives følgelig de siste 500 årene av Norges historie nærmest utelukkende av historikere, bygningshistoriskere og etnologer som bruker de kildene de har til rådighet.
En av avhandlingens sentrale påstander er at gjennom å ekskludere fortidens materielle rester fra den historiske diskursen, reduserer vi vår forståelse av fortidens historiske kompleksitet. Arkeologiske kulturminner utgjør et verdifullt arkiv av kildemateriale som kan bidra meningsfylt til vår forståelse av liv og samfunnspraksis i fortiden, inkludert perioden mellom reformasjonen og nåtid. Vi er i ferd med å miste dette arkivet gjennom ødeleggelse og forfall. Å påvise verdien av arkeologi som en kilde til kunnskap om fortiden, samt behovet for kildens beskyttelse og integrasjon i den historiske diskursen, står dermed sentralt i denne studien.
Med utgangspunkt i dette har avhandlingen tre hovedmålsettinger: å vurdere norsk kulturminnelovgivning og forvaltningspraksis slik de berører etter-reformatorisk/nyere tids arkeologi, å etablere en preliminær forskningsagenda og et teoretisk rammeverk for studiet av etter-reformatorisk/nyere tids arkeologi i Norge og å karakterisere og analysere et utvalg av nyere tids arkeologiske materiale gjennom å benytte dette rammeverket.
Imperativer som gir grunnlag for en nødvendig revisjon av bevaringspraksis identifiseres; dette gjelder for eksempel forvaltningskonvensjoner, dokumenter og direktiver som fremmer en mer inkluderende og representativ bevaringspolitikk for etter-reformatorisk arkeologi. Den voksende tverrfaglige anerkjennelsen av "det materielle" og dets sentrale rolle i samfunnets konstituering, utgjør et annet viktig imperativ for endring. Som vi vet fra vår egen tid og erfaring, innvikles materielle ting aktivt i all slags form for samfunnspraksis. Arkeologiens verdi ligger i dens evne til å hente fram og gi innsikt i de skjulte gjenstandene og fysiske strukturer som var innblandet i det moderne samfunnets historiske utvikling.
Avhandlingen presenterer et teoretisk rammeverk for utforskning av materialiteter til samfunnspraksiser som kan påvises arkeologisk. Dette brukes til analysering av etter-reformatorisk arkeologisk materiale fra Trondheim. Karakteren av det etter-reformatoriske bymiljøet presenteres tematisk, og varianter av bruksgjenstander er kategorisert etter deres funksjon og rolle i samfunnspraksiser. Et mikro-studium undersøker utgravde rester av boliger, gårdsbygninger og dagligdagse gjenstander tilknyttet husholdningene til proviantforvalterne som bodde og arbeidet ved militærdepotet Kongsgården på 1700-tallet. Dette materialet vurderes sammen med samtidige kart, plantegninger og dokumenter for å danne en detaljert materiell historie om de huslige praksisene og ordninger til disse glemte medlemmer av Trondheims lavere rangerte elite.
Det konkluderes med at arkeologi har en verdifull rolle ved å bidra med et særegent materialistisk perspektiv på samfunnets utforming i fortiden. Dette kan utgjøre en del av et bredere kreativt tverrfaglig prosjekt om å "gjenmaterialisere" fortiden i nåtiden. På denne måten forsynes dagens generasjoner med materielle manifestasjoner av og innsikter i en rekke glemte historier. Mange av disse historiene kan ikke fortelles ved kun å henvise til den skriftlige arven etterlatt av tidligere generasjoner. | nb_NO |
