| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som undersøker hvordan norsk presse skjøtter sin rolle ved rapportering av selvmord. Studien har en funksjonalistisk tilnærming, hvor følgende problemstilling belyses: Hvordan skjøtter norske toneangivende aviser sin rolle når de rapporterer eller ikke rapporterer om selvmord?
Teorigrunnlaget i studien baserer seg på systemteori, Émile Durkheims forklaring av selvmordet, Jürgen Habermas begrepspar offentlig og privat sfære, og medieteknologisk determinisme. For å undersøke hvordan norsk presse behandler selvmord og hvilken rolle den har når den rapporterer om selvmord i dag, er studien utført ved bruk av to ulike metoder. For det første er det brukt idéanalyse av avisoppslag fra en toneangivende avis fra 1981 frem til i dag. For det andre er det brukt informantintervju av seks journalister, fire redaktører og én nøkkelinformant fra toneangivende aviser.
Studien har tatt for seg utviklingen av pressen gjennom introduksjonen av Vær Varsomplakaten og dens ulike revideringer fra 1936 frem til i dag. Gjennom oppgaven har det fremgått at pressens praksis i dag er et resultat på en utvikling fra grafisk språk til tilsløringer og nøkternhet, og en endring av pressens roller i møte med selvmordet som følge av profesjonalisering. De tre rollene som fremgår når dagens presse skal rapportere om selvmord har til hensikt å opplyse, å beskytte, og å angripe. De to siste rollene ser ut til å være et uttrykk for samfunnstjenlig journalistikk.
Det har skjedd en profesjonalisering av pressen, og en stadig voksende selvstendighet for pressesystemet. Til slutt ser liberaliseringen av selvmordspunktet i Vær Varsom-plakaten fra 2006 ut til å ha ført til en økt trygghet hos pressen når den rapporterer om selvmord. | nb_NO |
