| dc.description.abstract | Bakgrunn: De unge beskriver en økende utfordring med sin psykiske helse og mange unge faller utenfor, dette ansees som et internasjonalt, nasjonalt og lokalt problem. Så mange at man snakker om en tapt generasjon. Samfunnsfenomenet er utfordrende både for den det gjelder, og samfunnsøkonomisk. I noen OECD land er det nå snakk om mellom 35-50% arbeidsledighet blant unge, og det virker å være de unge mennene som sliter mest.
Problemstilling/hensikt: Hvordan beskriver unge menn som står utenfor skole og jobb sine liv og fremtidsmuligheter? Å undersøke hvordan noen av de unge utenfor mestringsarenaer som skole og arbeid har det når de står i situasjonen.
Metode: En kvalitativ studie med semistrukturerte intervju av fire unge menn mellom 16-20 år som ikke var i skole, jobb eller praksis, og en systematisk tekstkondensering som analysemodell.
Resultat: De unge hadde flyttet mye, opplevd mye mobbing, de beskrev at de var skyld i mye av sin situasjon selv, de beskrev sosial angst og isolasjon, og alle beskrev et håp rundt fremtiden med et men eller et hvis.
Konklusjon: De opplevde å komme skadet inn i voksenlivet med relasjonelle skader og lavt selvbilde som virker å ha oppstått p.g.a. tilknytningsskjevheter i tidlig barndom. Funnene peker på at det organisatoriske og samfunnets syn på utenforskap har betydning for hvordan de ser seg selv og andre. Praktisk betydning: ta hensyn til deres «skader», endre fra ren individuell fokus til familiefokus som forebygging og jobbe for inkluderende lokalsamfunn. Mere forskning trengs på styrkende faktorer og resiliens, og på hvilke faktorer det er i relasjoner og samfunn som er viktig for vår psykiske helse. | nb_NO |
