| dc.description.abstract | Hensikten med denne masteroppgaven er å redegjøre for hvordan to ulike tilnærming til å endre Statens vegvesen, eksemplifisert med Innovasjons – og Effektiviseringsprogrammet, har gitt ulik endringseffekt. For å belyse problemstillingen foretar jeg en komparativ analyse av de to programmene, som ble innført omtrent samtidig i Statens vegvesen.
De to hovedspørsmålene underveis i dette arbeidet har vært:
1. Hvordan har Innovasjonsprogrammet og Effektiviseringsprogrammet fungert forskjellig som endringsprosesser i Statens vegvesen?
2. Hvordan har ulike deler av organisasjonen, som organisasjonens struktur og kultur, vært med på å påvirke utfallet av endringsprosessene?
Innovasjonsprogrammet ble innført med en hensikt om å skape en kultur for innovasjon og forbedring i Statens vegvesen, gjennom at det skal jobbes systematisk med innovasjon. Effektiviseringsprogrammet har som formål å sikre at Statens vegvesen sparer inn penger og antall årsverk over en viss periode, og har sitt dermed fokus hovedsakelig på innsparingstiltak.
Jeg argumenterer i denne oppgaven for at disse programmene slo ut med ulik effekt i organisasjonen, og at deler av organisasjonen som dens organisasjonsstruktur og organisasjonskultur var med på å påvirke dette. Det har vært lagt opp til to ulike strategier for gjennomføring av endringstiltak, og hovedargumentasjonen i denne oppgaven er at en endringsstrategi som hovedsakelig har fokus på rapportering, kontroll av ressurser og innsparingstiltak har stor tyngde i organisasjonen, mens en endringsstrategi som har fokus på kontinuerlig forbedring, nyskapning og innovasjon har blitt underkjent og underkommunisert. Det resulterer i at Statens vegvesen etter min påstand i større grad har fokus på tiltak som er kortsiktige og med mindre læringseffekt, og mindre fokus på tiltak som kunne gitt langsiktig dobbelkretslæring for organisasjonen. | nb_NO |
