Becoming Secure: ATTACHMENT RELATIONSHIPS ACROSS PRESCHOOL TO SCHOOL AGE

Abstract

Sammendrag:

Spirende trygghet. Barns tilknytning fra førskole- til skolealder:

Å være trygt tilknyttet omsorgsgivere betraktes som grunnleggende viktig for barns utvikling. Er trygg tilknytning stabilt over tid? Kan tryggheten svekkes av lange dager i barnehagen? Betyr trygg tilknytning like mye for alle, eller kan for eksempel kjønn og genetikk spille en rolle? Og, hvordan ser alt dette ut i overgangen fra førskole- til skolealder—når barna forventes å styre egne følelser og atferd? Dette er sentrale forskningsspørsmål i denne avhandlingen.

Studien inngår i forskningsprosjektet «Tidlig Trygg i Trondheim», som baserer seg på et representativt utvalg av nærmere 1000 barn. Tilknytning og foreldre-barn samspill ble målt ved observasjon og biologisk materiale ble samlet inn for gentesting. Foreldre, barnehagelærere og lærere ble spurt om barnas evne til selvregulering da barna var 4, 6 og 8 år. Selvregulering omfattet «viljestyrt kontroll» (f.eks. oppmerksomhetsevne) og emosjonsregulering (f.eks. å fortelle om egne følelser).

Hovedresultatene viste i) Lav grad av stabilitet i trygg tilknytning, og jentene skåret høyere på trygghet enn guttene; ii) Dersom foreldre-barn samspillet var mindre optimalt ble barna mer utrygge av mye tid i barnehagen; iii) Effektene av trygg tilknytning var ikke universelle: Høy grad av trygghet førte til økt «viljestyrt kontroll», men bare for guttene. Endring i trygghet førte til endring av emosjonsregulering for alle barn, men langt mer for en viss genotype (5-HTTLPR SS). Individer med denne genotypen betraktes som mer reaktive enn andre (følelsene kan svinge litt mer). Sammenlignet med de andre barna var nevnte genotype svært formbar: når disse barna ble mer utrygge viste de mest svekket emosjonsregulering av alle, men når barna ble tryggere viste de mest styrket emosjonsregulering av alle. Dette er i tråd med en ny forståelse av medfødt sårbarhet; nemlig at noen barn er formbare både på godt og på vondt.

Studien bidrar med nyansert kunnskap på et sentralt forskningsområde innenfor psykologien: Tilknytningseffekter ser ut til å variere på tvers av kjønn og genetikk, og lange dager i barnehagen kan være uheldig i kombinasjon med mindre optimalt foreldre-barn samspill. Gitt den lave stabiliteten i tilknytning fra førskole- til skolealder bør tilknytningsintervensjoner ikke bare tilbys de aller yngste barna.

I en tid hvor tilknytningsfenomenet i økende grad får oppmerksomhet i helseapparatet, barnehageomsorgen, barnevernet og domstolene, belyser avhandlingen kompleksiteten i tilknytning spesielt og i utvikling generelt.

Summary:

Becoming Secure. Attachment Relationships from Preschool to School Age:

Being securely attached to one’s caregivers is considered crucial for children’s development. Is such security stable across time? Do long hours in childcare interfere with attachment development? Does attachment security affect all children similarly, or, could, for example, gender and genetics play a role? Finally, how does all this come together from preschool to school age— when children are expected to manage their behavior and emotions? These are the main research questions of this thesis.

The study is part of the comprehensive “Trondheim Early Secure Study” (TESS), which is based on a representative sample of nearly 1000 children. Multi-informant TESS data from wave I, II, and III was applied, at which time children were 4, 6, and 8 years of age, respectively. Attachment and parent-child interaction were observed, and spit samples were collected for genotyping. Parents, day-care teachers, and teachers completed questionnaires on the child’s capacity for self-regulation including “effortful control” (e.g., attentional control) and emotion regulation (how to cope with emotions).

The main results revealed that i) Attachment security is only modestly stable and girls displayed more security than boys; ii) the combination of long hours in childcare and low-sensitive parental caregiving decreased attachment security iii) Attachment security promoted self-regulation but not across the board. First, higher security predicted increased effortful control for only boys. Second, increased attachment security forecasted increased emotion regulation for all children, yet significantly more strongly for a certain genotype (5-HTTLPR SS). Individuals with this genotype are considered somewhat more emotional reactive than others. Compared to other children, this genotype displayed high susceptibility; when becoming less secure these children showed the highest decrease in emotion regulation. However, when becoming more secure these children showed the highest increase in emotion regulation. This is in accordance with a new understanding of how constitutional vulnerability operates: some children are susceptible for better and for worse.

The present study extends contemporary attachment research: effects of attachment security varies across gender and genetics, and long hours in childcare may be disadvantageous for children with less sensitive parents. Given the low stability in attachment security, attachment interventions should be offered beyond very early childhood.

In a time where attachment relationships progressively inform services related to health, childcare, and child welfare as well as legal decisions, this thesis sheds light on the complexity of attachment in particular and on development in general.