| dc.description.abstract | Denne hovedoppgaven har tittelen Danse-og bevegelsesterapi: Aktuelle metoder og intervensjoner. En kvalitativ undersøkelse basert på fire intervju. Arbeidet er motivert av min egen bakgrunn og mangeårig erfaring innenfor dans og bevegelse.
Dans har mange dimensjoner, både sosiale, estetiske, helsemessige og terapeutiske (Quested og Duda, 2009; Schmais,1985), men det er det terapeutiske som er fokus i mitt arbeid. Dans- og bevegelseterapien er et relativt nytt fagfeltet, rundt 80 år hvis man regner tilbake til de tidligste pioneerene. Fagfeltet kalles på engelsk Dance and Movement Therapy (DMT).
Hovedoppgaven bygger på kvalitative semi-strukturerte intervju med fire erfarne amerikanske danse- og bevegelsesterapeuter som arbeider diagnostisk og metodisk med klienter. Intervjuene ble gjort i 2016, enten ”face to face” (i USA) eller via Skype (Norge/Trondheim). Informantene har blitt intervjuet om sitt arbeid som dans- og bevegelsesterapeuter. Fokus har vært på individualterapi, selv om gruppeterapi omtales enkelte steder.
Den røde tråden i hovedoppgaven er en nysgjerrighet omkring hvordan en kroppsnær terapiform kan se ut i praksis. Jeg har samlet, strukturert, analysert og diskutert det informantene har fortalt om hvordan de arbeider i forhold til fire utvalgte tema. Dette er tema som i faglitteratur og forskning omtales som sentrale innenfor dette fagfeltet: For det første undersøkes bruk av samtale og språk hos informantene. For det andre undersøkes bruk av metaforer, symboler og kreativitet. For det tredje undersøkes den terapeutiske alliansen i DMT arbeid. For det fjerde ser jeg nærmere på bevegelsesanalysens rolle i informantenes arbeid.
For å kontekstualisere de kvalitative intervjuene og resultatene av disse, har jeg i teorikapitlet, kapittel 2 tatt med informasjon om dans- og bevegelsesterapiens utvikling, aktuelle metoder og intervensjoner. Det gjøres også kort rede for aktuelle begrep som ”Bodymind Connection” og “Kinesthetic empathy”. Teorikapitlet gir også en kort oversikt over fagfeltets forskningshistorie, og for fagfeltets stilling i Norge og Norden.
Metodisk sett bygger hovedoppgaven på anerkjent faglitteratur om kvalitative intervju, og det metodiske legges fram i kapittel 3. I kapittel 4 gjør jeg rede for resultatene av intervjuene og i kapittel 5 diskuteres resultatene fra de fire temaene opp mot aktuell faglitteratur og forskning. Jeg gjør meg også noen betraktninger om fagfeltets videre utvikling.
Intervjuene viser at de alle har ganske lik bakgrunn, med utdannelser innenfor både danseterapi og psykoterapi. De anvender metoder de har lært som studenter, og har videreutvikler disse og skaper sin egen stil. Videre viser resultatene at de fire alle har arbeidet på psykiatriske sykehus med inneliggende pasienter, men at de i dag jobber mest med sin egen praksis og med individuelle klienter. Dette er ofte såkalte ”normal neurotics” , klienter som fungerer i hverdagen men som ønsker å jobbe med ulike aspekt som de føler trenger å bearbeides. Typiske klienter har varierende grader av traumer. DMT feltet inkluderer både dans og bevegelse, og det er ulike meninger blant informantene mine og faglitteraturen hvorvidt man skal insistere på det danseriske aspektet eller det bevegelsesmessige.
Dans- og bevegelsesterapi kan sies å bevege seg i en gråsone mellom generelle helsemessige effekter, i form av velvære, oppdage sin egen kropp, være i sin egen kropp og behandling av patologi. Det er ikke alltid lett å skille mellom helsebringende og terapeutiske sider av dans, noe som også fremheves av faglitteraturen (Payne og Brooks, 2017). Både informantene og faglitteraturen fremhever koblingen mellom kropp og tanke (bodymind) som sentralt virkemiddel i dans- og bevegelsesterapi. Det er ikke lett å komme til bunns i hva dette egentlig betyr. Flere evidensbaserte studier, både kvalitative og kvantitative kan bidra til å kaste lys over dette i fremtiden. | nb_NO |
