| dc.description.abstract | Dette kasusstudiet har som formål å forklare den atypiske endringen av affektbevissthet hos en 9-årig gutt med internaliserende vansker. Endringen defineres som atypisk etter som den ikke lar seg plassere i dikotome kategorier som bedring, forverring eller ingen endring. Gutten har gjennomført 12 timer med tidsavgrenset intersubjektiv terapi (TIB), samt affektbevissthetsintervju (ABI) før, etter og ett år etter terapien. Dette er del av et større prosjekt ved psykologisk institutt, NTNU. Resultatene i etterkant av terapien viser både lavere og høyere skårer på affektbevissthet, men en tydeligere og mer balansert integrering ved oppfølging. Atferdsuttrykket som observeres i løpet av terapien endrer seg derimot ikke. Dette kan tyde på et underliggende og dysfunksjonelt aktiveringsmønster, som også kan forklare det atypiske resultatet etter terapien, samt den forsinkede bedringen ved oppfølging. I klinisk praksis kan en underliggende aktiveringstilstand derfor være viktig å tone seg inn på. Dette kasuset viser hvordan terapien setter i gang en bevegelse, som resulterer i en ustabil og begynnende integrasjon etter behandlingen, men likevel skaper en positiv utvikling. Problemer med aktivering kan i andre tilfeller føre til en negativ utvikling. Å forebygge negative utviklingsprosesser ved å planlegge oppfølgingstimer, kan derfor være spesielt relevant ved atypiske endringer. | nb_NO |
