| dc.description.abstract | Det grønne skifte har blitt et kjent uttrykk i norsk miljøpolitikk og arbeidet mot klimanøytralt Norge har blitt intensivert. Noe av nøkkelen til å nå målet om klimanøytralitet, er innovasjon og teknologiutvikling. Bygg står for 40% av energibruken til Norge og er en viktig næring å fokusere på. BEA-næringen har gjort store framskritt når det kommer til bruk av ny teknologi i bygg. Men er det slik at de lovene, reglene og forskriftene som ligger til grunn for utvikling, tilrettelegger for innovasjon?
Plan- og bygningsloven fungerer som danner rammeverket for planprosessen og er en viktig forutsetning og pådriver for å ta i bruk innovative miljøtiltak. Miljøhensyn vil påvirke hvordan vi utvikler våre samfunn og byer i flere tiår framover. Det vil derfor være nærliggende å tenke seg at ved å aktivt innarbeide innovasjon i planprosessen, oppnår man en samfunnsnytte i samme grad som i bygg og byggeprosesser.
Oppgavens metode er basert på en kvalitativ metode gjennom dybdeintervju. Det ble fokusert på to caser, områdereguleringen Øvre Rotvoll og Overvik. Det ble gjennomført elleve intervjuer, hvor seks personer hadde direkte tilknytning til casene. Resterende respondenter hadde kunnskap og forståelse for tema og problemstilling. Alle intervjuene ble gjennomført ved semi-strukturerte dybdeintervjuer, med fokus på forskningsetiske retningslinjer. Litteraturstudiet ble gjennomført for å tilegne seg kunnskap og forståelse av fagområdet og for kunne diskutere funn opp mot tidligere litteratur. Teorien består av primær- og sekundærlitteratur. Videre fokuserer teorikapitlet på plansystemet i Norge, reguleringsplanlegging, Plan- og bygningsloven og innovasjon. I diskusjonsdelen av oppgave analyseres barrierer og drivere som påvirker innovasjonsprosessen for det offentlige og utbygger.
Ut i fra funnene kan en se at Plan- og bygningsloven kan framstår som en barriere for innovative miljøtiltak for både kommune og utbygger. Plan- og bygningsloven baserer seg på en gammel forståelse og er av natur, regulativ. Det gjør at den direkte påvirkning for å støtte innovasjon ikke er til stedet. Det er likevel ikke Plan- og bygningsloven som er den avgjørende barrieren. Loven gir mulighet og skaper et handlingsrom hvor nye og innovative miljøtiltak kan implementeres. Planprosessen er en arena hvor samspillet mellom kommune og utbygger muliggjør implementering av innovasjon. Empirien viser at man har flere barriere og drivere som påvirker dette samspillet. Den største barrieren for å kunne gjennomføre innovasjon på plannivå, viser seg å være kommunen. Gjennom å framstå som lite endringsvillig og tilsynelatende lite interessert for innovasjon og dens prosesser, blir det vanskelig å gjennomføre et samarbeid som muliggjør implementering av innovasjon i planprosessen. Kommunen har vist at handlingsrommet til Plan- og bygningsloven er anvendt i enkelte tilfeller, men det er unntaket. Det kan konkluderes med at Plan- og bygningsloven ikke er den avgjørende faktoren for at man ikke får til innovasjon på plannivå. I stedet har loven et handlingsrom som gir kommune og utbygger mulighet til å implementere innovative miljøtiltak i planprosessen. | nb_NO |
