| dc.description.abstract | I 2015 passerte antallet bygninger i Norge 4,1 millioner. Dette er bygningsmasse som må vedlikeholdes og oppgraderes i lang tid fremover. Nybygging utgjør kun 1-2 % eksisterende bygningsmasse per år, og 70-80% av bygningsmassen som er i bruk i 2050 allerede er bygget. I samfunnet er det fokus på bærekraftig utvikling, og fra brukerne av bygningene er det stadig etterspurt en økt standard. En stor del av oppgradering av landets bygningsmasse må derfor skje ved utbedring av eksisterende bygg. Rapporten har hatt som formål å undersøke barrierene for oppgradering og rehabilitering av bygningsmasse, og avdekke suksesskriterier for vellykkede prosjekt.
I rapporten ble det avdekket flere forhold som påvirker en rehabilitering. Blant disse er det i oppgaven lagt fokus på myndighetskrav, organisering av byggeprosess og usikkerheten i bygningens tilstand. En av utfordringene er at informasjon dukker opp sent i prosessene Måten denne usikkerheten håndteres på vil være med på å avgjøre om prosjektet blir vellykket. Myndighetskrav var en annen usikkerhet. Omfanget av arbeidene som skal gjøres avgjør om krav stilles til hele bygningen, eller om krav kun skal imøtekommes for de delene av bygget arbeidene skal gjøres. Kravene for nybygg gjelder også for rehabilitering, som ofte blir en utfordring å tilfredsstille. Hvordan prosjektet organiseres bestemmer i stor grad hvordan disse to utfordringene imøtekommes og håndteres, og kan være avgjørende for prosjektets suksess.
Den mest avgjørende faktoren for bygningseiere var hvordan disse utfordringene påvirket økonomi og budsjett, fordi det er vanskelig å treffe nøyaktig i kostnadsestimat. Et stort og komplekst prosjekt vil ha større risiko for overraskelser og økte kostnader underveis i prosjektet. Rapporten fant at for å imøtekomme utfordringene knyttet til bygningens substans var det flere som valgte å hente entreprenør inn tidlig for å redusere risiko og utarbeide mer korrekte kostnadsestimat.
Imøtekommelse av myndighetskravene var en utfordring som ikke nødvendigvis lot seg løse på annen måte enn ved kompetanse og erfaringer fra tidligere prosjekt. Dette er fordi utfordringene er relatert til hvordan kravene blir formulert i lovverket. Det er ikke utarbeidet forskriftskrav eller veiledning for krav til arbeider på eksisterende bygninger. Dette bidrar til at kravene er vanskelig å forstå og tilfredsstille, noe som bidrar til å komplisere prosessen i en rehabilitering. Tolkning av begrepet «hovedombygging» ble her spesielt vektlagt av deltakere i studien. Dette er fordi kravene for hovedombygging er mer omfattende og kostnadsdrivende enn ved mindre ombygginger. Vurderingene og avgjørelsen av om et prosjekt er hovedombygging faller tradisjonelt på kommunens skjønn, og oppleves som noe vilkårlig. Det er identifisert sterk tendens til at bygningseiere forsøker å omgå tiltak som har risiko for å defineres som hovedombygging. Dette er med på å hindre oppgraderinger som både kan være privat- og samfunnsøkonomisk lønnsomme.
I rapporten ble det avdekket ulike suksesskriterier som kan bidra til at et prosjekt blir vellykket. Det presenteres også noen forslag til forbedringer av regelverket for enklere forståelse og praktisering. Dette vil bidra til at flere bygningseiere vil oppleve større rehabiliteringer som både praktisk og økonomisk gjennomførbare enn tilfellet er i dag.
En gjennomføring av en grundig tilstandsanalyse tidlig i prosessen vil kunne gi et bedre grunnlag for prosjektering. Videre vil utnyttelse av tverrfaglig kompetanse og erfaring og kontrahering av aktører tidlig i prosessen kunne gjøre at man luker ut usikkerhet og treffer mer riktig på budsjett. Samtidig er det viktig at det velges aktører ut fra kvalitet og kompetanse, ikke pris. Opprettelse av tidlig dialog med kommunen for å avklare omfang, samtidig som man kartlegger kravene som bør imøtekommes er med på å gjøre de offentlige prosessene enklere. Den siste anbefalingen er å sikre god dialog med alle aktørene underveis i prosjektet slik at de uforutsette hendelsene kan løses effektivt. | nb_NO |
