| dc.description.abstract | Innledning
Formålet med denne studien var å undersøke betydningen ensomhet og resiliens har for endringer i symptomer på depresjon og angst. Ensomhet, definert som subjektive mangler i sosialt nettverk, ble forventet å utgjøre en sårbarhet for depressive og angstrelaterte symptomer. Det ble derimot forventet at resiliens virker beskyttende for disse symptomene. Resiliens defineres som prosessen for hensiktsmessig håndtering av og tilpasning til stress, traumer og psykopatologi som bidrar til positive psykososiale utfall. Særlig ved klinisk høyt initialt symptomtrykk ble ensomhet og resiliens postulert å predikere symptomendringer.
Metode
Et bekvemmelighetsutvalg (n = 229) besvarte en spørreskjemapakke som inkluderte Hopkins Symptom Check List-10 (HSCL-10), Social and Emotional Loneliness Scale-Short Version (SELSA-S) og Resilience Scale for Adults (RSA). Responser ble innhentet ved to anledninger med tre måneders mellomrom.
Resultater
Det ble ved hjelp av multiple hierarkiske regresjonsanalyser vist at både målet på ensomhet og resiliens hver for seg signifikant predikerte endringer i symptomer på depresjon og angst, sistnevnte målt med HSCL-10. Det ble kontrollert for symptomer ved første måletidspunkt. HSCL-10 ved første måletidspunkt forklarte 54% av variasjonen i symptomtrykk, mens SELSA-S og RSA henholdsvis forklarte to og tre prosent. Samtidig inklusjon av både SELSA-S og RSA forklarte fire prosent av variasjonen i symptomtrykk. Av subfaktorene til prediktorene var det SELSA-S-skalaen sosial ensomhet og RSA-skalaen sosiale ressurser som bidro med signifikant unik forklart varians. Deltakerne ble i et sett med analyser delt i to grupper med henholdsvis subklinisk og klinisk symptomtrykk målt med HSCL-10 ved første måletidspunkt. Anbefalt grenseverdi på 1.85 i symptomtrykk ble brukt. I både den kliniske og subkliniske gruppen predikerte HSCL-10 ved første måletidspunkt i signifikant grad senere symptomer på depresjon og angst, og forklarte henholdsvis 40% og 27% av variasjonen i senere symptomtrykk. Bare i den kliniske gruppen predikerte SELSA-S og RSA i signifikant grad symptomendringer, og forklarte hver for seg henholdsvis seks prosent og 10% av variasjonen i symptomtrykk. Samtidig inklusjon av både SELSA-S og RSA forbedret ikke prediksjonen av symptomendringer.
Konklusjon
Funnene indikerer at både ensomhet som en sårbarhetsfaktor og resiliens som en beskyttelsesfaktor har betydning for forløpet av depressive og angstrelaterte symptomer. I analysene overlappet målene på ensomhet og resiliens hverandre i symptomendringene de forklarte, og det kan ikke avklares om samtidig inklusjon av disse målene utvider forståelsen av depressive og angstrelaterte symptomer. Analysene av subfaktorene til SELSA-S og RSA viste at det særlig var kvaliteter assosiert med venne- og familierelasjoner, herunder sosial ensomhet og sosiale ressurser, som hadde betydning for endringer i symptomer på depresjon og angst. Inndelingen av deltakerne i grupper med subklinisk og klinisk symptomtrykk indikerte imidlertid at målene på ensomhet og resiliens bare hadde betydning for depressive og angstrelaterte symptomendringer i gruppen med klinisk høyt symptomtrykk. Ved høyt symptomtrykk synes ensomhet å forverre eller opprettholde symptomene. Resiliens forutsetter på sin side noe å være resilient mot, og hadde bare en beskyttende virkning på symptomforløpet når symptomtrykket ved første måletidspunkt var høyt. | nb_NO |
