Vitenskap for politikk?: Systemgruppen ved Forsvarets forskningsinstitutt og norsk forsvarspolitikk fra 1950 til 1980

Abstract

Avhandlingen drøfter hvilken innflytelse Systemgruppen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) hadde på norsk forsvarspolitikk i perioden 1959 – 1980. Avhandlingen viser hvordan FFI i perioden bevegde seg fra å spille en nokså marginal rolle i langtidsplanleggingen i forsvarssektoren til å bli den sentrale planleggingsaktøren. Endringen skyldtes Systemgruppens opprettelse og ekspansjon. Gruppen bestod i hovedsak av en nokså liten gruppe sivile forskere som anvendte kvantitative metoder for å analysere forsvarets anskaffelser og operative virksomhet. På 70-tallet gjennomførte Systemgruppen store systemanalyser der de ga anbefalinger om Forsvarets fremtidige struktur og doktrine. Det som drøftes er dermed vitenskapens innflytelse på norsk forsvarspolitikk, representert ved Systemgruppens systemanalyse.

Avhandlingen viser at Systemgruppen mot slutten av perioden fremstod som en forsvarspolitisk aktør, med innflytelse på en rekke områder. Noen ganger ble de lyttet til og hadde avgjørende innflytelse, andre ganger ble de satt på sidelinjen. Imidlertid er det vanskelig å se noe mønster i innflytelsen. Dette kan tyde på at det var politikerne som i realiteten satt med makten. Det er dermed vanskelig å si hvor mye Systemgruppen konkret betydde for utformingen av norsk forsvarspolitikk.

Innflytelsen til slike miljøer ligger imidlertid også på et mer sublimt nivå: Gjennom påvirkning på tenkningen om og i det norske Forsvaret. Systemgruppen bidro i perioden meget sterkt til å forme den norske forsvarsdiskursen, de hadde betydelig tolkningsmakt og de bidro til å legge premissene for mye av debatten. I den sammenhengen bidro Systemgruppen meget sterkt til å forme norsk forsvarspolitisk tenkning de siste tjue årene av den kalde krigen. På dette mer sublime påvirkningsnivå, fremstår Systemgruppens holdetidsbegrep som noe av en bauta. Unnfangelsen av begrepet sementerte det norske Forsvarets doktrine resten av den kalde krigen.

På slutten av den kalde krigen var det norske Forsvaret svært defensivt orientert. Systemgruppens vitenskapsbaserte planleggingsregime var en medvirkende årsak til at det ble slik.

The dissertation discusses how the Systems Group of the Norwegian Defence Research Establishment (NDRE) influenced Norwegian Defence Policy in the period from 1950-1980. It presents how during this period NDRE changed its status as a relatively marginal actor in the long term planning process within the defence sector, to fulfilling a central role. The cause of this alteration was the establishment and expansion of the Systems Group. The Group consisted mainly of a few civilian scientists who used quantitative methods to analyse procurements and perform operational assessments within the defence sector. During the 1970’s, the Systems Group carried out large systems analyses which included recommendations about the total structure and doctrine of the Armed Forces. Therefore, what is discussed in the dissertation is the influence of science upon Norwegian defence policy.

Towards the end of the period the Systems Group had established itself as an important actor within the defence policy system. Sometimes their advice was taken into account and acted upon, in other cases their recommendations were set aside unheeded. It is, however, almost impossible to discern any kind of consistency with regard to their influence. This lack of pattern suggests that real power lay with the politicians.

It could be argued, however, that the real impact upon policy from such milieus as the Systems Group exists on a more subliminal level, namely how they influenced the thinking and debate about and within the Armed Forces. The Systems Group contributed strongly to the formation of the discourse within the defence sector; they were significant participants with respect to the formulation of questions and terms. In this respect, the Systems Group was an important contributor to the formation of defence policy. On this more subliminal level of influence, the construction of the Measure of Effectiveness, “Holding Time”, was the most central element. “Holding Time” contributed to the establishment of the defensive Norwegian doctrine during the last two decades of the Cold War.

As the Cold War ended, the Norwegian Armed Forces were very defensively oriented. The quantitative and science-based long term planning regime of the Systems Group was one of the reasons why.