| dc.description.abstract | Formålet med denne masteroppgaven er å belyse hva som ligger i tolkens rolleforståelse, og studere hvilke utfordringer man kan møte i arbeidet som tolk i den kommunale tolketjenesten. Med kvalitativ metode som utgangspunkt, baseres oppgavens empiriske materiale på intervju med sju informanter. I første del av analysen, ser jeg nærmere på hva tolkene selv anser som kriterier for å være en god tolk. Dette undersøker jeg både i lys av de yrkesetiske retningslinjene, men også annen teori innen tolkefeltet, nasjonalt så vel som internasjonalt.
Dilemmaet rundt tolken som kulturinformant er tema for andre del av analysen. Her står ulike forståelser av begrepet «kultur» hos partene i tolkesamtalen sentralt. Jeg peker på hvordan slike oppfatninger får konsekvenser for hvordan tolkene utspiller sin rolle, og undersøker høy- og lavkontekstkultur som én mulig årsak til at tolken går inn i samtalen som kulturformidler.
Videre diskuterer oppgaven hvordan tolkesamtalen kan sees som et triangulært forhold, der en mulig makt(u)balanse gjør seg gjeldende. Jeg ser nærmere på hvordan partenes implisitte roller – der tolkebrukeren sees som «majoritet», klienten som «minoritet», blir én mulig årsak til et slikt maktforhold. Tolkens mulige makt gjennom språkkunnskaper blir en annen viktig del av denne maktrelasjonen. Samtidig studerer jeg hvorvidt tolken kan ivareta sin upartiske rolle i tolkesituasjonen, til tross for urealistiske krav og forventninger fra tolkebrukernes side.
I siste del av oppgaven diskuterer jeg om Marianne Gullestads forståelse av sentrale begreper i debatten om norsk innvandring kan kaste lys over de utfordringene som oppstår i tolkesamtalen som arbeidskontekst. Samtidig ser jeg hvordan kulturelle forutinntattheter får betydning i tolkesamtalen, og på hvilke måter disse synliggjøres.
Avslutningsvis trekker jeg trådene fra analysen. Her peker jeg særlig på hvordan utdanning og opplærling av tolker og tolkebrukere står sentralt. Samtidig vil bedre klargjøring av gråsoner i de yrkesetiske retningslinjene være en nøkkel til bedre kvalitetssikring av tolken og vedkommendes kompetanse, så vel som ansvarsområde. Et klart definert rammeverk blir videre viktig for tolkebrukerne, ved at disse dermed oppnår en bedre forståelse av hva man kan forvente av tolkens rolle og forpliktelser. For å sikre kvaliteten på tolketjenesten, blir beskyttelsen av tolktittelen essensielt, både for å tydeliggjøre tolking som profesjon, sikre kvaliteten på tolkingen, og dermed også retten til et likeverdig, offentlig tjenestetilbud for alle som bor i Norge i dag. | nb_NO |
