| dc.description.abstract | Denne oppgaven analyserer stress innenfor kunnskapsintensivt arbeid i ”det nye arbeidslivet”, eksemplifisert gjennom et dybdestudium i en IKT-bedrift; Webtech. En rekke arbeidslivsforskere har beskrevet kunnskapsarbeidslivet som “forførerisk”, “grådig” med “forlokkende” bedrifter, hvor de ansatte lett går i “honning-fella”. Det innebærer at de positive faktorene ved jobben; som bekreftelse, personlig vekst og mulighetene til å jobbe med noe man interesserer seg for, gjør at ansatte potensielt legger ned så mye energi og at de kan risikere å bli utbredte, eller at de opplever jobben som mer givende enn hjemmelivet, og at disse interessene kommer i konflikt. I min studie finner jeg flere av de faktorene som betegner slike “forføreriske” jobber hos WebTech. Mange av oppgavens informanter opplevde at de interessante og utfordrende aspektene ved jobben både kunne være en buffer mot stress, men også selv føre til økt stress. Fleksible arbeidstider gjorde det mulig å tilpasse arbeidslivet til privatlivet, men kunne samtidig føre til ulike former for “selvpålagt overtid”, eller til at kolleger de var avhengig av å samarbeide med, valgte andre arbeidstider enn dem selv. Fleksibilitet i forhold til hvor man stedlig kunne jobbe, gjorde også at man kan lettere kunne kombinere jobb og fritid, men førte samtidig til at grensen mellom jobb og fritid fløt ut, og informantene kunne føle at de aldri hadde skikkelig fri. I denne bedriften opplevde de ansatte altså ikke honningfelle-problematikken fullt ut, men det var en hårfin balanse å unngå det. Jeg fant videre at å mestre eller kontrollere stress i hovedsak ble opplevd som en individuell oppgave. I den grad kollektive strategier forekom, eller felles kultur og tiltak mot stress i bedriften ble satt i gang, handlet det i hovedsak om preventive strategier for forebygging av stress. At bedrift var liten, med flat struktur og en generell høy “fellesskapsfølelse”, gjorde videre at alle følte et personlig ansvar for å få til en mest mulig harmonisk og velfungerende arbeidsplass. Dermed ønsket de ikke å “plage” verken kolleger eller ledere med sine problemer, og opplevde slik sett at det var deres egen feil hvis de ble stresset. “Det nye arbeidslivet” representerer en vridning fra et kollektivt til et individuelt fokus. Samtidig gjør løsere strukturer og mer fleksibilitet at arbeidstakere i stadig større grad kan og må styre sin egen arbeidsdag. Individfokuset, og tanken om at man selv er ansvarlig for å utnytte fleksibiliteten best mulig, gjorde altså at stress mer og mer blir et eget ansvar, og jeg fant få spor av beskyttelse fra et “arbeiderkollektiv”, slik studier av industribedrifter i den tidlige arbeidslivsforskning fant. | nb_NO |
