Powered By Nature - Monologer og dialoger på EXPO 2010:  

Abstract

I denne oppgaven har jeg ønsket å se på hvordan den norske deltakelsen på verdensutstillingen i Shanghai 2010 ble brukt strategisk til å fremme norske interesser og utvikle bilaterale forhold mellom Norge og Kina. Den norske paviljongen var et offentlig-privat samarbeid (OPS) mellom myndigheter og næringsliv om å bygge en paviljong som skulle gi et bilde av Norge. Jeg bygger mine analyser på syv kvalitative intervju med representanter fra bedriftene. I tillegg har jeg gjort intervjuer med andre i EXPO-organisasjonen, inkludert guidene på utstillingen og konseptutviklerne. Jeg bruker også dokumenter og observasjoner som bakgrunn for min analyse.

Mine begreper er hovedsaklig hentet fra Madeleine Akrich (1992) der jeg beskriver iscenesettelsen av Norge på utstillingen som et scenario. I tillegg har Bruno Latours (1988) tingpolitikk gitt en god innfallsvinkel til å forstå tingene på utstillingen som potensial for dialog og debatt. Hvilke elementer inngikk i scenarioet i paviljongen? Hvordan ble paviljongen brukt av publikum og av norske bedrifter? Var den norske paviljongen preget av monologer (hegemonitankegang) eller dialoger (tingpolitikk)?

Jeg hevder i denne oppgaven at den norske utstillingen først og fremst var preget av en kopipolitisk monolog. Gjennom filmatiske representasjoner av norsk natur og samfunnsliv framsto Norge som et naturromantisk scenario og eksempel til etterfølgelse. De norske guidene ble samtidig nødt til å kompensere for at Norgesfortellingen i filmene ikke engasjerte publikum. Guidene var paviljongprogrammets fleksible ”mekanisme” som kunne påvirke publikumsflyten og skape interesse ved å invitere til dialog rundt filmene.

Samtidig betrakter jeg media som en del av komplekset rundt utstillingen. Ulike mediekanaler og teknologiske muligheter bidro til en fragmentering av det naturromantiske scenarioet i paviljongen. Både ”nettpublikummeren”, ”avispublikummeren” og ”TV-publikummeren” ble knyttet til den sosiale scenen på den norske paviljongen og EXPOen gjennom ulike mediekanaler uten selv å være til stede.

Paviljongen ble samtidig benyttet som møteplass for myndigheter og næringsliv og i det lukkede businessenteret var det større grad av tingpolitisk dialog. Den norske paviljongen ble et obligatorisk passeringspunkt hvor bedriftene måtte bidra i OPS-prosjektet for å få tilgang til sentrale nettverk. Et viktig poeng i denne oppgaven er at Norges deltakelse består av både monologer og dialoger og beveger seg fra kopipolitikk i utstillingen til pragmatikk i businessenteret