| dc.description.abstract | Forskere i Norge ønsker å gjøre sin forskning kjent, både fordi de mener det er riktig, fordi de ønsker tilbakemelding og fordi forskere ved offentlig finansierte institusjoner har et formidlingskrav gjennom lover og forskrifter. Per 2010 er det en gjengs oppfatning i norske medier om at forskningsstoff er ønsket av lesere/seere/lyttere/brukere, men forskningsnyheter, og spesielt nyheter om forskningen, er det sparsommelig med. Forskningsstoffet kommer mest i magasinform.
Hvordan er forholdet mellom journalister og forskere/forskningsmiljøer, og hvordan opplever de å «opptre» på hverandres arenaer?Hvilke instanser påvirker denne kontakten og hvordan er oppfatningen av hverandres fremgangsmåte når forskningen skal «ut til folket»?Hvordan har alt dette endret seg de siste tiårene?
Oppgaven bruker dybdeintervjuer med journalister og forskere fra hver sin tidsperiode, 1970-tallet og 2000-tallet, for å finne utviklingstrekk over 30-40 år. Sammenligningen er mellom to intense kraftdebatter i Norge; atomkraftdebatten på 1970-tallet og gasskraftdebatten på 1970-tallet.
I tillegg ligger analyse av cirka 200 avisartikler (fra Aftenposten og VG) til grunn for en analyse av utviklingen og en historisk gjennomgang av de to periodene. Analysen inneholder også sammenligning med tidligere perspektiver, i all hovedsak innenfor STS-feltet, men også i kombinasjon med pensum for journalistikkstudier og medievitenskap. Det går frem av analysen at forskere og journalister nok hadde noe nærere forhold på 1970-tallet enn på 2000-tallet, men at det også er langt flere journalister i den siste perioden, så det er prosentandelen stoff områdededikerte journalister som har gått nedover på 40 år, og trolig ikke antallet. Analysen viser også at det har kommet et ledd mellom journalister og forskere, nemlig interesseorganisasjoner, PR-organisasjoner og en ny type interesseorganisasjoner som «ikke har noen annen oppdragsgiver enn miljøet», og dette leddet har, tross intensjonen, ikke gjort forholdet bedre mellom forskere og journalister, og i alle fall ikke den generelle forståelsen for hverandres behov, forpliktelser, sjargong og yrker. | nb_NO |
