| dc.description.abstract | Det er blitt utført flere studier på minoritetsjenter og deres lave idrettsdeltakelse. Det er derimot ikke blitt forsket mye på prosjekter som har hatt som uttalt mål å virke inkluderende og integrerende på denne gruppen. Det er derfor jeg i denne studien ikke bare har ønsket å se på utfordringer minoritetsjenter står ovenfor i møtet med idrettsfeltet, men også hvilke muligheter de blir møtt med. Ved å foreta kvalitative intervjuer av sju minoritetsjenter i alderen 9 til 11 år, samt deres fire trenere, har jeg fått et innholdsrikt og verdifullt datamateriale som viser hvordan et spesifikt inkluderingsprosjekt som Fargerik Håndball, kan viske ut noen av utfordringene minoritetsjentene har ved å delta i organisert idrett. Jeg har dessuten fått nyttig informasjon om hvilke tiltak den aktuelle klubben og trenerne har iverksatt, for å kunne imøtekomme minoritetsjentene og deres foreldre. Datamaterialet har blitt tolket i sammenheng med Bourdieus praksisteori, og det har i tillegg blitt brukt en akkulturasjonsteori for å kunne gå enda mer i dybden av de kulturelle utfordringene minoritetsjentene står ovenfor. Tidligere forskning har dessuten fungert som sammenligningsgrunnlag for de funn som er gjort i datamaterialet. Oppgavens hovedfunn er at det først og fremst er økonomiske og kulturelle utfordringer knyttet til minoritetsjentenes deltakelse. Flere av disse utfordringene blir imøtekommet og kompensert for ved deltakelse i Fargerik Håndball, samt av engasjerte trenere og en inkluderingsbevisst klubb. Flere av jentenes utfordringer ser ut til å være knyttet til at deres foreldre har en manglende forståelse av de kulturelle kodene som er gjeldende innen idrettsfeltet. Dette begrunnes i at de ikke selv har drevet med idrett, at de er ukjente med hvordan den norske idrettsorganiseringen er og at flere av de ser ut til å ha valgt en tilpasningsstrategi som minner mer om separasjon enn integrasjon. Det blir også diskutert at den kjønnede habitus kan gi utfordringer for idrettsdeltakelse. Minoritetsjentene ser ut til å ha mindre rettigheter og flere arbeidsoppgaver i hjemmet, enn deres brødre, noe som kan tyde på at jentenes opplevelse av kjønn er formet etter foreldrenes kultur. I følge Bourdieu (2000) lærer vi tidlig i oppveksten hva som kjennetegner de ulike kjønnene, og dette kan være forskjellig i ulike kulturer. Et viktig poeng er også hvordan deltakelse i Fargerik Håndball gjør jentene mer rustet til å starte med klubbhåndball ved at de lærer de mest grunnleggende håndballferdighetene før de skal inngå i et lag med mer erfarne spillere. Det er mulig at klubben som i denne oppgaven er blitt studert, skiller seg fra mange andre klubber ved at den er mer bevisst på inkluderingsarbeidet og i en større grad lykkes med å få minoritetsjenter med. På den bakgrunn må den ses på som et eksempel på hvordan det bør gjøres, og ikke som et bilde på hvordan den generelle situasjonen i norsk idrett faktisk er. | nb_NO |
