| dc.description.abstract | Studien til Moen, Myhre & Stiles (2016) viser at kvinnelige langrennsløpere er mer utbrent enn sine mannlige kolleger, i tillegg til at de mannlige langrennsløperne har høyere grad av subjektiv opplevd måloppnåelse. Forskning viser også at prestasjonsinvolverte utøvere er mer utsatt for å bli utbrent, enn de oppgaveinvolverte utøverne. Med dette som utgangspunkt skulle studien undersøke faktorer for kvinner og menns opplevelse av mestring og prestasjonsutvikling i langrenn. Studiens teoretiske utgangspunkt er motivasjonsteori og maskulin dominans. Studien er gjennomført med kvalitative semi-strukturerte intervju, der utbrenthet, grubling og stress er sentrale stikkord. Informantene er satsende langrennsløpere i Midt-Norge, i alderen 18-20 år. Studien finner store forskjeller blant kvinner og menns faktorer for mestring og prestasjonsutvikling i langrenn. De kvinnelige utøverne er i større grad avhengig av å få bekreftelse fra andre om at de er gode, mens de mannlige utøverne er mer reflektert rundt valgene sine. De kvinnelige informantene vil prestere på flere arenaer, mens de mannlige informantene klarer å prioritere valgene sine, og de konsekvensene det medfølger. Intervjuene viser på den måten at de kvinnelige utøverne i større grad oppleves som prestasjonsinvolverte utøvere, noe som gjør de mer utsatt for utbrenthet. Materialet viser også at både de kvinnelige og mannlige utøverne er opptatt av at de har gode trenere. Samtidig viser materialet at utøverne sjeldent har en lengre prat med treneren, noe som kan tyde på at utøverne ikke krever nok av trenernes tilstedeværelse. Totalt sett tyder det på at de kvinnelige langrennsløperne har mindre selvtillit på langrennfeltet, noe som kan begrunnes med at det er et mannsdominert felt. | nb_NO |
