Vox regis: Royal Communication in High Medieval Norway

Abstract

During the high Middle Ages Norwegian kingship gained greater prerogatives in the domains of justice, taxation and physical coercion. The overarching theme of this thesis is to elucidate how this concentration of power and authority was accepted by the population and in particular by its elite. Leaving aside the use of coercive means, the present thesis analyzes the role of communication as a mean to impose royal authority.

The thesis examines how Norwegian kingship emerged as a key player in the communication of political legitimization in the 12th and 13th centuries. It argues that this development was the result of a process of control and appropriation of the means, places and actors of written and ritual communication and their exploitation as an instrument of royal government. Finally it shows that the foundation of royal communication was determined by the political context of the civil war years and went hand in hand with a dual cultural and political dependency to the Church.

The thesis maps the growing involvement of the Norwegian crown in every domain of written and ritual communication. The first part of the thesis examines how royal communication developed under the tutelage of the Church which controlled the central rituals of succession as well as the written word in the first half of the 12th century. The following chapters show a gradual emancipation from ecclesiastic monopoly, starting with King Sverre’s anticlerical propaganda and continuing with new means of communication under his successors in the 13th century: courtly rituals, dress code and daily behavior, chivalrous literature, official historiography and the further development of rituals like coronation, funerals and royal entries.

I løpet av høymiddelalderen styrket kongemakten i Norge sine rettigheter over skattleggingen, rettshåndhevelsen og militærvesenet. Avhandlingens overordnende spørsmål er hvordan man fikk folket, og da særlig eliten, til å akseptere denne maktkonsentrasjonen. Vanligst har det vært å studere bruken av fysisk makt. Her skal vi imidlertid analyseres hvordan politikken ble kommunisert.

I avhandlingen undersøkes det hvordan kongemakten etablerte seg som en sentral aktør i formidling av politisk legitimitet i det 12. og 13. århundre. Tesen er at denne utviklingen var et resultat av at kongemakten gradvis tok større kontroll over skriftlig og rituell kommunikasjon, og benyttet den som et instrument for kongelig maktutøvelse. Styrkingen av kongemaktens kontroll over denne kommunikasjonen var betinget av den langvarige borgerkrigen, og den kulturelle og politiske avhengigheten av Kirken.

Avhandlingen kartlegger hvordan den norske kronen i økende grad involverte seg i skriftlig og rituell kommunikasjon. I første del undersøkes det hvordan kongelig kommunikasjon utviklet seg under ledelse av kirken, som i første halvdel av 1100-tallet hadde kontroll over de sentrale ritualene i forbindelse med kongelig suksesjon kongelig suksesjon og det skrevne ord. I de følgende kapitlene vises det hvordan kongemakten gradvis frigjør seg fra kirkens monopol. Det begynner med kong Sverres antikirkelige propaganda, og fortsetter under hans etterfølgere på 1200-tallet med nye kommunikasjonsmidler: høviske ritualer, kleskode og atferd, ridderlig litteratur, offisiell historieskriving, og en videreutvikling av ritualer som kroning, begravelse og kongelige entréer