Kvalitet og kompetanse i praksisveiledning av vernepleier- og sykepleierstudenter

Abstract

BAKGRUNN OG HENSIKT Senter for omsorgsforskning i Nord-Trøndelag fikk en forespørsel fra Samarbeidsorganet i Nord-Trøndelag om et oppdrag knyttet til å beskrive utfordringsbildet omkring praksisopplæringen i kommunehelsetjenesten for vernepleier- og sykepleierstudenter ved tidligere Høgskolen i Nord-Trøndelag, nå Nord universitet Trøndelag. I dette inngikk en status av dagens nåværende situasjon i forhold til kvalitet i praksisstudiene, da kvaliteten på læringsarenaen ikke oppleves som helt optimal. Hensikten med studien var å undersøke og belyse praksisveilederne i Nord-Trøndelag sine oppfatninger av og erfaring med, kvalitet i praksisstudiene knyttet til fenomenet veiledning, veilederkompetanse og rammevilkår. Gjennom dette vil status på området kartlegges. Oppdraget gikk også ut på å gjøre en kunnskapsoppsummering på området. METODE Studien hadde et kvalitativt design. Data ble skapt gjennom fokusgruppeintervju. Analysen ble gjort ut fra Lindseth og Nordbergs fenomenologisk-hermeneutiske metode. Utformingen av intervjuspørsmålene har vært åpne spørsmål, hvor intervjuguiden har vært en veiledning fremfor en mal. SENTRALE FUNN Funnene knyttet til motivasjon og fordeler ved å være veileder viser hvordan informantene får veilederoppdraget og fordeler med å være praksisveileder. Når det gjelder funn som kan knyttets til kjennetegn på god veiledning, så oppfatter informantene at en god mottakelse av studentene, når de kommer ut i sine praksisstudier, er av stor betydning. Videre omhandler god veiledning tilrettelegging av et godt læringsmiljø. Studentenes egeninnsats knyttes til ansvar for egen læring ved å vise interesse, være aktive og ta initiativ. Betydningen av å avklare gjensidige forventninger til hverandre fortløpende gjennom praksisstudiene understrekes. Videre vektlegges det å gi studentene et tilpasset ansvar samtidig som de får lov til å være studenter. Det er den praktiske- og erfaringsbaserte kunnskapen som hovedsakelig blir vektlagt. Forsknings- og evidensbasert kunnskap blir oppfattet som mindre vektlagt. Det uttrykkes at studentenes forberedthet for de faglige utfordringene de møter i praksisstudiene er veldig variabelt. Alle gir uttrykk for at de reflekterer med studentene og får studentene til å tenke selv. Gjennomføring av summativ og informativ vurdering anses som viktig. Funn som kan knyttes til viktige rammevilkår for veiledningsoppdraget viser at informantene oppfatter det veldig forskjellig om det er avsatt tilstrekkelig med tidsressurser. Alle informantene opplever liten tid til forberedelse av at studenter kommer og det finnes ikke tid til faglig oppdatering eller oppdatering av studentenes teoretiske bakgrunn. Når det gjelder veiledningens forankring på praksisstedet oppfatter informantene manglende tilrettelegging fra ledelsen for å kunne øke sin kompetanse, både profesjons- og veiledningskompetanse. I tillegg vil ikke kommunen kompensere i form av bedre lønn etter kompetanseheving. Informantene uttrykker stor støtte fra sine kollegaer. Veiledningsoppdraget ses på som et kollektivt ansvar. Det oppfattes som dårlig tilrettelegging fra ledelsen for at informantene skal kunne delta på møtearenaer med universitetets lærere. Informantene uttrykker støtte fra lærer når de trenger det. Informantenes oppfatter kompetanseøkning som en nødvendighet fordi de mangler verktøy i veiledningen av studenter. KONKLUSJON OG ANBEFALINGER Det er stort sammenfall i forståelsen av hva kvalitet i praksisstudier handler om, og i hva som oppleves som hovedutfordringene i dag. Fordeler med å være praksisveileder er opplevelsen av at det gir en faglig og personlig utvikling. Alle informantene opplever det motiverende å være praksisveileder til tross for at det er utfordrende. Kvalitet i praksisstudiene henger blant annet sammenheng med god veiledning. Karakteristika ved god veiledning sammenfaller i stor grad med det som utgjør kunnskapsoppsummeringen i denne studien, og som det redegjøres for i det teoretiske rammeverket samt tidligere forskning knyttet til veiledningsoppdraget. De største utfordringene er knyttet til rammevilkårene for å kunne gjennomføre veiledningsoppdraget. Om det er avsatt nok tidsressurser til dette oppdraget oppleves forskjellig. Veiledningen synes å være lite forankret i ledelsen i form av tilrettelegging for veiledningsoppdraget på lik linje med de andre oppgavene som må utføres. Dette gir seg også utslag i at informantene oppfatter manglende tilrettelegging fra ledelsen for å kunne øke sin kompetanse, både profesjons- og veiledningskompetanse. Det er positivt at informantene uttrykker stor støtte fra sine kollegaer. Veiledningsoppdraget ses på som et kollektivt ansvar. Likeså at samarbeid mellom praksisveileder og lærer i den direkte veiledningen anses som godt. Informantene uttrykker støtte fra lærer når de trenger det. Samtidig oppfattes det som dårlig tilrettelegging fra ledelsen for at informantene skal kunne delta på møtearenaer med universitetets lærere. Samarbeid med universitetet oppfattes av informantene som viktig. Dette synet sammenfaller med NOKUT som uttrykker at samarbeidet mellom praksissted og utdanningsinstitusjon er selve nøkkelen til kvalitet i praksisstudiene. Alle disse forholdene påvirker veiledningsvilkårene for praksisveilederne og gir et bilde av en sårbar læringsarena for studentene i kommunehelsetjenesten. Anbefalinger • Øke veiledningskompetanse og profesjonskompetanse • Fremme og vedlikeholde veileders motivasjon • Frigjøre tid