En sammenliknende studie av internasjonale forskningsresultater og kravsnivå i andre land for dimensjonering av tilgjengelighet og universell utforming i bygg og uteområder
Abstract
Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har gitt Norsk forskningslaboratorium for universell utforming, HiG, i oppgave å gjøre litteratursøk på forskning om universell utforming som kan bidra i utviklingen av byggeforskrifter.
Universell utforming er ikke et middel for å tilfredsstille personer med funksjonsnedsettelser men et middel for skape gode løsninger for alle. Dette er nedfelt i FN’s konvensjon om universell utforming (FN 2008), i menneskerettighetene (FN 1948) og også i norsk lovverk.
Universell utforming kom inn i norsk lovverk i 2008 med Diskrimineringsloven (BLD 2008) og i 2010 med byggteknisk forskrift (KMD 2010). Det varierer fra land til land når universell utforming kom inn i deres lovverk og med det fokuset mot felles løsninger. Det preger også funnene i denne rapporten. Noen av studiene har åpenbar fokus på tilgjengelighet. De er likevel tatt med da funnene kan gi nyttig bidrag til byggeforskriftene.
Litteraturstudiet avdekker at det er gjort lite av denne type forskning selv om man i mange år har jobbet med kriterier for universell utforming/design. Etter utallige søk i ulike databaser er konklusjonen at bruk av eksperimentell forskning er nesten fraværende.
Forskningsmetodene spriker i alle retninger. I testene varierer antall testpersoner stort og noen av testene er gjort med bruk av personer uten funksjonsnedsettelser i rullestoler og rullestolene består av en eller to typer og gjenspeiler ikke dagens store utvalg osv. Dette har gjort det vanskelig å sammenlikne forskningsresultatene direkte.
Mye av arbeidet som er gjort innenfor universell utforming er relatert til regelverket som finnes i de enkelte land. Man tester ut om det bygde miljø tilfredsstiller lover og regelverk og ikke motsatt. En viktig oppdagelse er at forskningsmetodene som er benyttet er svært forskjellige, noe som vanskeliggjør metastudier (Steinfeld, Maisel, Feathers og D'Souza 2010).
Testene som er tatt med i denne rapporten omhandler ramper, arealbehov for rullestolbrukere, trapper og taktile flater. Studier av «alle behov er fraværende. Det man finner er relatert til behov knyttet til personer med funksjonsnedsettelser.
Ulike ramper er testet både utendørs med snø (Lemaire, O'Neill, Desrosiers og Robertson 2010) og innendørs (Kim, Lee, Lee, Kwon og Chung 2010; Nersveen og Olsen 2014). Anbefalte stigninger varierer fra 1:8 til 1:20 avhengig av om rampen er kort eller lang. Her finnes også forskjeller mellom ulike land. Testen utendørs konkluderte med at 1:10 var for bratt i terreng med snø. Av stigningsforholdene 1:10, 1:12 og 1:16 fungerte stigningsforholdet 1:16 best i forhold til framkommelighet under vinterforhold.
Det brukes noen ulike begreper som i enkelte tilfeller kan virke forvirrende. Snusirkler, snubredder og snuarealer er brukte begreper. Med snusirkler menes at rullestolen snur 360o, med snuareal menes arealet som trengs for å kunne snu 180o. Med snubredde mens breddebehovet for å kunne snu rullestolen 90 eller 180o.
Kravet til en snusirkel i Norge er 150 cm. Resultatene fra testene på Norsk forskningslaboratorium for universell utforming viser at nødvendig snuareal er minimum 130 cm bredde og 180 cm lengde når rullestolen kjøres av personer med funksjonsnedsettelser og minimum 160 cm bredde og 200 cm lengde for ledsagerstyrte rullestoler (Nersveen og Olsen 2014). Krav til snusirkler er lik i mange land (Steinfeld, Maisel, Feathers og D'Souza 2010). Ulikhetene oppstår når man skiller mellom bolig og andre bygg, skiller bad fra resten av boligen samt klassifiserer funksjonsnedsettelsen.
Det er foretatt noen tester med rullestolbrukere i baderom. Kravet til baderomsareal er 6m2(Arbeidstilsynet 2006), men med uttesting av fem ulike baderom på noen helseinstitusjoner i Bergen fant man at et bad på 4,9m2 fungerer når det ellers er gjort tilpasninger i form av hev- og senkbart toalett og servant, armstøtter ved toalettet og i dusjen og støttehåndtak på skap og vegger ellers i rommet (Eek og Lunde 2014). En tilsvarende undersøkelse ble foretatt i England der resultatet ble et bad på 4,5m2 (Health 2006).
Allerede i 1965 kom en japansk standard for ledelinjer og taktile overflater på bakken (Mizuno, Nishidate, Tokuda og Kunijiro 2008). Med denne som bakteppe ble ISO 23599:2012 utviklet og satt i kraft i 2012. Den brukes ulikt verden over, noe som begrunnes i ulike lands kulturer, miljø og klima (Aoki og Mitani 2012). Mange tester er utført i forhold til funksjon og flere rapporter beskriver at de taktile feltene bør bestå av flate kuleoverflater for å varsle eller gi oppmerksomhet og avlange forhøyninger med form som sinuskurver bør benyttes for å lede til ulike mål som f.eks. fotgjengerfelt (Chandler 2004; Ståhl, Almen og Wemme 2004; Barlow, Bentzen og Bond 2005; Ståhl, Newman, Dahlin-Ivanoff, Almén og Iwarsson 2010).
Det er gjort noen enkle forsøk på å teste ut interaktive trapper for å vurdere sikkerhet og sammenlikne disse med en ordinær trapp (Zietz og Hollands 2009; KIM og Steinfeld 2014). Interaktive trapper er trapper som gir signaler, visuell eller akustisk, om hvordan man går i trappen. Man så på hvor brukerne festet blikket sitt når de testet de ulike trappene. Oppsummert viser denne testen at frekvensen for nøling, feiltrinn, ubalanse og fall var ganske lik for alle tre trappene. Men brukerne så mer på trinnene og brukte håndlistene mye oftere når de gikk i de interaktive trappene. En annen artikkel konkluderer med det samme om at det visuelle inntrykket av trappa og feltene foran og bak trappa er kritiske og er således svært viktig i forhold til sikkerhet (Zietz og Hollands 2009).