Farlige menn. Mannlighet, seksualforbrytelser og sinnssykdom 1895–1940

Abstract

Sammendrag av avhandlingen

Avhandlingen er en empirisk studie av mannlige sinnssyke seksualforbrytere innlagt ved Kriminalasylet og Reitgjerdet asyl i Trondheim i perioden 1895–1940. Studien bygger hovedsakelig på et kildemateriale bestående av 95 pasienter som hadde begått ulike typer seksualforbrytelser. Avhandlingen fokuserer på en pasientgruppe, som det finnes lite eller ingen historiske studier på verken nasjonalt eller internasjonalt. Studiens hovedformål er å kartlegge pasientene som hadde begått seksualforbrytelser og fokuserer på tre sentrale aspekter relatert til disse pasientene: mannlighet, farlighet og kastrering. Aspektet mannlighet er det mest sentrale og utgjør en viktig helhetlig tilnærming. Avhandlingen består av en utdypende sammenbindingsdel og tre publiserte artikler som hver for seg fokuserer på de tre aspektene nevnt ovenfor. Aspektene fremstår som fortsatt relevante i dagens samfunn og mange av de samme problemstillingene eksisterer fremdeles. Den første artikkelen utforsker hvordan pasientene som hadde begått seksualforbrytelser kan forstås i sammenheng med normer for mannlighet i perioden 1895–1940. Artikkelen viser at nesten samtlige av seksualforbryterne var menn som kontrasterte de fleste normer for mannlighet. Analysen viser at pasientene i liten grad hadde faste og stabile arbeids- og familieforhold, før de ble innlagt ved Kriminalasylet og Reitgjerdet. I tillegg kan de fleste av seksualforbryterne beskrives som «uakseptable» menn på grunn av seksualforbrytelsene de hadde begått. Et fåtall av pasientene ble beskrevet som homoseksuelle, men det er ikke grunnlag for å si at de ble behandlet annerledes enn de øvrige pasientene. I artikkelen argumenteres det for at begrepet «umannlighet» fremstår som mer relevant for å analysere kildematerialet hvis det tillegges en dobbel og alternativ mening – i betydningen «umenneskelighet», som en kontrast mot normene for menneskelighet, og ikke bare mot mannlighetsnormer. Den andre artikkelen tar for seg seksualforbryterne som ble formelt erklært farlige og dømt til sikring. Analysen viser at en viktig faktor i vurderingen av farlighet var assosiert med hva slags type seksualforbrytelser pasientene hadde begått. Pasientene som hadde begått seksualforbrytelser mot mindreårige, ble oftest erklært farlige eller dømt til sikring. Det kan argumenteres for at pasientene som hadde begått denne typen seksualforbrytelser, både ble vurdert og forstått som de farligste av seksualforbryterne. Erklæringer om farlighet og sikringsdommer kan beskrives som disiplinerende virkemidler, men kan også sees i et perspektiv som omhandler kvinnebevegelsens ønske om å beskytte samfunnet mot farlige mannlige seksualforbrytere. Dette kan videre forstås som en naturlig del av kvinnekampen, i en periode med en voksende opinion mot seksualforbrytelser og en sterkere kvinnebevegelse. På en annen side kan det tolkes som en moralsk panikk, der deler av kvinnebevegelsen og media retorisk framstilte seksualforbryterne som «umenneskelige» og «dyriske». Artikkelen viser at psykiaterne i motsetning prøvde å «menneskeliggjøre» seksualforbryterne og behandle de på lik linje med resten av pasientene, selv om de hadde utført alvorlige og uakseptable forbrytelser. Den tredje artikkelen undersøker praksisen som omhandler fysisk kastrering. Artikkelen viser at det ikke er funnet eksempler på pasienter som ble kastrert mot sin egen vilje, men i flere av pasientjournalene er det heller ikke funnet noen form for formelt samtykke. Mange av inngrepene ble utført etter pasientenes eget initiativ, men hvor mye tvang og frivillighet som var til stede i hvert enkelt tilfelle, er en kompleks problemstilling som ikke enkelt kan besvares. Analysen viser at hovedårsaken bak inngrepene var å forsøke å fjerne eller dempe seksualforbryternes seksualdrift, men kastrering ble også utført på flere typer pasienter av ulike medisinske årsaker. I artikkelen blir det argumentert for at kastrering var en måte å konstruere en «akseptabel mannlighet», som var ufarlig og ikke utgjorde noen risiko for samfunnet. Samlet viser studien at flere av de mannlige sinnssyke seksualforbryterne ønsket å fremstille seg som mer «akseptable» og «ufarlige» menn, i håp om en friere og bedre tilværelse. Sammenstillingen i avhandlingen bringer inn perspektivet «domestisering». Behandlingen pasientene fikk, som blant annet bestod av arbeidsterapi, kan tolkes som et forsøk på å tilpasse pasientene til en mer «ansvarlig» og «skikkelig» mannlighet, som hadde bedre forutsetninger til å mestre livet utenfor institusjonene. Pasientjournalene viser også at flere av pasientene som ble kastrert selv tok initiativ til endring i form av hva som kan beskrives som en «selvdomestisering», noe som kan tolkes som et forsøk på å «ufarliggjøre» seg selv og «temme» sin egen seksualdrift.

Summary of the thesis

The thesis is an empirical study of male insane sex offenders admitted to Kriminalasylet and Reitgjerdet asylum in Trondheim in the period 1895–1940. The study is based mainly on a source material consisting of 95 patients who had committed various kinds of sexual crimes. The thesis focuses on a patient group, which there exists little or no historical studies on either nationally or internationally. The study's main purpose is to identify the patients who had committed sexual crimes and focuses on three key aspects related to these patients: masculinity, dangerousness and castration. The aspect of masculinity is the most central and constitutes an important overarching approach. The thesis consists of a synthesising chapter and three published articles that separately focuses on the three aspects mentioned above. The aspects remains relevant in today's society and many of the same issues still exists. The first article explores how patients who had committed sexual crimes can be understood in the context of the norms of masculinity in the period 1895–1940. The article shows that almost all of the sex offenders were men who contrasted the most norms of masculinity. The analysis shows that the patients to a small degree had permanent and stable work and family relationships before they were admitted to Kriminalasylet and Reitgjerdet. In addition, the majority of sex offenders can be described as 'unacceptable' men because of the sexual crimes they had committed. A minority of the patients was described as homosexual, but there is no basis for saying that they were treated differently than the other patients. The article argues that the term 'unmanliness' seems more relevant to analyze the source material if it is added a double and alternative meaning - in the sense of 'inhumanity', as a contrast against the norms of humanity and not only against masculinity norms. The second article addresses the sex offenders, which was formally declared as dangerous and sentenced to securing. The analysis shows that a major factor in the assessment of dangerousness was associated with the type of sexual crimes the patients had committed. Patients who had committed sexual crimes against minors were most often declared as dangerous or sentenced to securing. It can be argued that patients who had committed this kind of sexual crimes both were considered and understood as the most dangerous of the sex offenders. Declarations of dangerousness and securing convictions may be described as disciplinary measures but can also be seen in the perspective, which deals with the women's movement's desire to protect society against dangerous male sex offenders. This can further be understood as a natural part of the women's rights movement, in a period of a growing public opinion against sexual crimes and a stronger women's movement. On the another hand, it can be interpreted as a moral panic, where parts of the women's movement and media rhetorically portrayed sex offenders as 'inhuman' and 'animals'. The article shows that the psychiatrists instead tried to 'humanize' the sex offenders and treat them on an equal basis with the rest of the patients, even though they had committed serious and unacceptable crimes. The third article examines the practice, which is about physical castration. The article shows that there is not found examples of patients who were castrated against their own will, but in several patient casebooks, there is also not found any kind of formally consent. Many of the surgeries were conducted after the patient’s own initiative, but how much coercion and volunteerism that was present in each case is a complex issue that cannot be easily answered. The analysis demonstrate that the main cause of the surgeries was attempting to remove or diminish the sexual drive among the sex offenders, but castration was also conducted on several types of patients for various medical reasons. The article argues that castration was a way to construct an 'accepted masculinity', which was 'undangerous' and posed no risk to society. Overall, the study shows that several of the male insane sexual offenders wanted to portray themselves as more 'acceptable' and 'undangerous' men, in hopes of a freer and better existence. The synthesis in the thesis brings in the perspective of 'domestication'. The treatment the patients received, that including 'work treatment', can be interpreted as an attempt to adapt patients to a more 'responsible' and 'proper' masculinity, which had better preconditions to manage life outside the institutions. The patient casebooks also shows that several of the patients which became castrated took the initiative to change in terms of what can be described as a 'selfdomestication', which can be interpreted as an attempt to make themselves 'undangerous' and 'tame' their own sexual drive.