Spiseproblemer hos ungdommer med psykiske lidelser og i normalbefolkningen

Abstract

Hensikt: Forekomst av spiseproblemer ble sammenlignet mellom ungdommer med psykiske lidelser (klinisk utvalg) og normalbefolkningen og på tvers av ulike diagnosegrupper (affektive lidelser, angstlidelser, hyperkinetiske forstyrrelser og autismespektrumlidelser) i det kliniske utvalget. Det er viktig å studere forekomst av spiseproblemer for å kunne hindre utvikling av alvorlig sykdom og for å bedre livskvaliteten hos ungdommer med psykiske lidelser. Metode: Det ble benyttet ett klinisk utvalg og en normalpopulasjon. Det kliniske utvalget ble hentet fra Helseundersøkelsen i Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (Hel-BUP, n=717, responsrate 43,5%) ved St. Olavs Hospital, Sør-Trøndelag, Norge. Ungdommer fra Nord-Trøndelag som deltok i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Ung-HUNT 3, n=8200, responsrate 78,2%) utgjorde normalbefolkningen. I denne studien bestod det kliniske utvalget av ungdommer som hadde diagnosene affektive lidelser, angstlidelser, hyperkinetiske forstyrrelser (ADHD) eller autismespektrumlidelser (ASD) (N=451, 62,9% av deltakerne i Hel-BUP, 53,2% jenter, gjennomsnittsalder=15,6 år). Deltakere mellom 13 og 18 år i det kliniske utvalget og normalbefolkningen (n=7790, 95,0% av deltakerne i Ung-HUNT 3, 50,5% jenter, gjennomsnittsalder =15,8 år) besvarte identiske spørreskjema om spisevaner og gjennomgikk samme kliniske undersøkelse med måling av høyde og vekt, slik at sammenligning var mulig. Resultater: Det kliniske utvalget hadde signifikant mer spiseproblemer enn normalbefolkningen, målt med Eating Attitudes Test-7 (EAT-7). Ungdommer med affektive lidelser hadde signifikant mer spiseproblemer enn ungdommer med ADHD og ASD. Definisjonen av spiseproblemer ble i tillegg utvidet og ungdommene måtte oppfylle et kognitivt, atferdsmessig og fysiologisk aspekt i tillegg til å score over cut-off for å ha et spiseproblem. Da denne definisjonen ble benyttet hadde det kliniske utvalget igjen høyere andel ungdommer med spiseproblemer enn normalbefolkningen (6,4% vs. 2,0%). Konklusjon: Forekomsten av spiseproblemer var høyere blant ungdommer med psykiske lidelser enn blant ungdom i normalbefolkningen, spesielt hos ungdom med affektive lidelser. Dette var uavhengig av hvilken definisjon for spiseproblemer som ble benyttet. Flere studier er nødvendig for å belyse hvilke typer spiseproblemer som er vanligst. Ved å erkjenne at spiseproblemer er vanlig blant ungdom med psykiske lidelser, kan det hjelpe klinikere til å bli mer oppmerksom på eventuelle problemer i forbindelse med dette. Slik kan man bedre forebygge progresjon av patologiske spisemønster, noe som kan bidra til å bedre livskvaliteten hos ungdommer med psykiske lidelser.