"...kongens høire høire haand, Danmarks sande lys." : en studie om Eske Billes tjenesteideal 1528-1537

Abstract

Gjennom store deler av europeisk historie har det verdslige aristokratiet hatt en stor innflytelse på kontinentets politiske, sosiale og kulturelle utvikling. Adelen var makteliten som sammen med kongen og de geistlige, regjerte over resten av befolkningen. Eske Bille var en dansk adelsmann som levde fra ca. 1480 til 1552. I en tid hvor de oldenborgerske kongene forsøkte å øke kontrollen over Norge, ble Eske Bille plassert på Bergenhus for å sikre slottet og det nordafjelske Norge for kongemakten i årene 1529 til 1537. Det er her snakk om en periode i Europa med en voksende statsmakt hvor adelsmenns kontakt med kongen i stor grad handlet om å ivareta egne interesser. Mange historikere har framstilt Eske Bille først og fremst som en kongelojal adelsmann. Han så det nok som sin personlige interesse å bevare og styrke sambandet mellom Danmark og Norge. Lars Hamre beskriver Eske Bille som særegen og en embetsmannstype som først ble vanlig i senere tider. Denne oppgaven har undersøkt hvordan Eske Bille manøvrerte mellom egeninteresser og tjenesteforholdet til kongemakten for å finne ut om Eske Bille representerte et tjenesteideal preget av en sterkere kongelojal tjeneste enn vanlig i samtiden. Min undersøkelse har vist at Eske Bille hadde et tjenesteideal som bar preg av kongelojalitet, men at han var en langt mer komplisert aktør enn hvordan han ofte har vært framstilt og hvilken rolle han spilte i tiden før reformasjonen. Eske Bille var en konservativ adelsmann. Hans tjenesteideal lå nærmere den riksrådskonstitusjonalistiske normen fra senmiddelalderen enn den hørte til framtiden med en sterkere og mer dominerende kongemakt. Eske Billes valg og handlinger viser at han ikke var en tjenestemann forut for sin tid, men et produkt av senmiddelalderens normer og idealer.