| dc.description.abstract | Formålet med denne studien var å se på hvilke faktorer som predikerer tilbakefall etter behandling for tvangslidelse. Forskningen på området har så langt vært ateoretisk, og empirien har ikke funnet konsistente risikofaktorer. Vår hypotese, inspirert av et metakognitivt perspektiv på psykopatologi, var at restsymptomer etter behandling av det kognitive oppmerksomhetssyndromet (CAS) ville øke risikoen for tilbakefall hos tvangslidelsespasienter. Utvalget (N=144) besto av pasienter som hadde fullført et tre uker langt døgnopphold med eksponeringsbehandling. Ved endt behandling møtte 67.9% av utvalget kriteriene for klinisk signifikant endring. Ved seks måneders oppfølging hadde 25.7% fått tilbakefall. Fire prediktorer som tenktes å utgjøre sentrale aspekter av CAS ble undersøkt som risikofaktorer; depressive symptomer (indikasjon på grubling), restsymptomer av tvangslidelsen (indikasjon på bekymring og sikringsatferd), dysfunksjonelle metakognisjoner og unngåelsesatferd (fravær av aktivitet i form av studier eller arbeid). Prediktorvariablene var lite signifikante alene, men summen av risikofaktorer var en signifikant prediktor for tilbakefall. Studien foreslår derved at fullverdig behandling av tvangslidelse bør innebære klinisk signifikant reduksjon av alle symptomer på tvangslidelse og depresjon, fjerning av dysfunksjonelle metakognisjoner, samt aktivere pasientene gjennom studier eller arbeid. | nb_NO |
